Ta vare på dine venner, eller...

2. juli ble det klart at George W. Bush omgjør dommen på 30 måneder i fengsel for Dick Cheneys tidligere stabssjef Lewis "Scooter" Libby. Det betyr at Libby ikke må sone i fengsel, men Bush opprettholder boten på 250 000$ og Libby får en prøvetid på 2 år. Samtidig utelukker ikke presidenten at han kan bli benådet på et senere tidspunkt, for som Bush sa det: "Når det gjelder framtiden verken utelukker eller regner jeg med noe." Bush uttaler også at han respekterer juryens kjennelse, men at han synes dommen var for streng. Dermed overprøver president Bush, ved hjelp av sin grunnlovsfestede rett, den straffeutmålingen dommer Reggie B. Walton kom frem til 4.juni i år, samme dag som en ankedomstol avviste søknaden om å utsette soning til anken var avgjort. Noen, det vil si mange - meg selv inkludert, mener dette er en skammelig beslutning som viser hvordan denne administrasjonen setter loven og rettssystemet tilside når det måtte angå egne venner. Hvorfor skal jeg komme tilbake til.

Men først; hvordan startet denne sagaen? Man kan vel si at det startet i 2003 i det ambassadør Joseph Wilson gikk kraftig ut mot Bush og beskyldte administrasjonen for å ha manipulert etterretningsmateriale for å legitimere krigen i Irak. Han anklaget presidenten for å lyve og dermed med viten og vilje mislede det amerikanske folk. Etter dette lekket "noen" identiteten til Wilsons kone og CIA-agent Valerie Plame. Å avsløre en hemmelig agent er en alvorlig sak i USA og Bush uttalte bestemt at de ansvarlige skulle tas. Mistanken ble etterhvert rettet mot hans egen regjering og ikke minst visepresidenten og Karl Rove. Avsløringen blir sett på som en hevn fra administrasjonen sin side, da utskvising og avskjedigelse av Wilson ikke var en mulighet (en metode mye brukt av Bush-administrasjonen for temme kritikere). Ingen har noen gang blitt tiltalt eller siktet, men den innflytelsesrike stabssjefen til Cheney ble siktet og dømt for blant annet å ha løyet, avgitt falsk forklaring og for å ha forhindret etterforskningen av Plame-saken. Straffen ble usedvanlig streng og Libby fikk altså 2,5 år i tillegg til mer enn 1,5 millioner kroner i bot.

Det er mulig å argumentere for at Libby ble ofret for at enda større hauker skulle skjermes fra en rettsprosess i forbindelse med Plame-saken, spesielt med tanke på at han ikke ble dømt for selve identitetsavsløringen. I så tilfelle kan Bush sin omgjøring i dag ses på som et slags "takk for hjelpen". Wall Street Journal mener i så måte at Bush burde tatt skrittet fullt ut og benådet Libby, mannen som de mener prøvde å forsvare presidentens politikk når alle andre gikk i dekning. Dette blir uansett bare spekulasjoner og har ingenting for seg, i hvert fall ikke for en med så liten innsikt i Washington som meg. Det som derimot er sikkert er at Bush har kommet Libby til unnsetning, noe som også var et sterkt krav fra den fortsatt dominerende nykonservative fløyen i det republikanske partiet.

Denne plutselige omsorgen for folk som kanskje har fått litt for hard medfart i rettssystemet synes hyklersk og ekstremt lite troverdig. Jeg kan jo på dette tidspunkt påpeke at jeg forsåvidt kan ha medfølelse med Libby i denne saken, men hvorvidt han er for hardt straffet er ikke poenget her. Poenget er at Bush i løpet av sin guvernørtid i Texas var kjent for sin "effektivitet" i gjennomføringer av dødsdommer og har siden den tid profilert seg på tøffhet i kriminalpolitikken, på samme måte som han har fjernet rettssikkerhet for vanlige folk i sin uhemmede kamp mot terror (avlytting, tilfeldige arrestasjoner, ja, patriot act, trengs det sies mer). For å ikke nevne at geneve-konvesjonen gjerne kan tilsidesettes dersom man kanskje, muligens, med en viss (u)sikkerhet tror man har med en terroristsympatisør å gjør. Og så videre. Det jeg prøver å si er at omsorgen Bush nå viser for Libby er hul og dobbeltmoralsk i forhold til behandlingen av "folk flest".

Lederen i gårsdagens New York Times er i så måte ganske beskrivende (selv om eksempelet ikke kan sies å representere folk flest): "Within minutes of the Libby announcement, the same Republican commentators who fulminated when Paris Hilton got a few days knocked off her time in a county lockup were parroting Mr. Bush’s contention that a fine, probation and reputation damage were 'harsh punishment' enough for Mr. Libby." Washington Post, som var veldig kritisk til selve rettssaken sier i sin leder i går at selv om de er enig i at 30 måneder var for mye, er det umulig å forsvare at dette blir omgjort til ingenting! For som The Post også påpeker: "It's true that the felony conviction that remains in place, the $250,000 fine and the reputational damage are far from trivial. But so is lying to a grand jury. To commute the entire prison sentence sends the wrong message about the seriousness of that offense."

Da står man igjen med to muligheter; enten så var dette nok et eksempel på at Bush og de andre haukene i det Hvite Hus velger å heve seg og sine over loven, eller så kom avgjørelsen som en konsekvens av at presidenten egentlig var redd for hva Libby kunne funnet på å si når han så innsiden av en fengselscelle...

Palestina - Forutsigbar katastrofe

Det som mer og mer ligner på en borgerkrig mellom al-Fatah og Hamas i de palestinske områdene kom ikke som noen overraskelse på de av oss som har kritisert den politiske og økonomiske boikotten Vesten innførte mot selvstyremyndighetene etter at Hamas vant parlamentsvalget i Palestina i januar 2006. Enda mer graverende er det at bare Norge normaliserte forholdene til de palestinske myndighetene etter at al-Fatah og Hamas maktet å bli enig om en samlingsregjering i mars i år. Det jeg personlig mener er betegnende for vestlig syn og omtale av Hamas er mangelen på kunnskap om nyere utvikling i organisasjonen, ikke minst hvordan moderate krefter har fått mer og mer makt og innflytelse på politisk hold. For å unngå at denne utviklingen skulle bli reservert og at ekstremistene igjen overtok var det avgjørende at disse skrittene ble belønnet av Vesten og i neste omgang Israel. Dessverre var det ingen med politisk makt i verken Europa elle Nord-Amerika, med unntak av i Norge, som så (eller kanskje man ikke ønsket å se) denne åpenbare kausaliteten og dermed sitter man igjen med dagens situasjon.

Nå har man et Hamas-kontrollert Gaza og en al-Fatah-kontrollert Vestbredde. Opprøret eller maktkampen på Gaza kommer i et område hvor 70% av arbeidsstyrken er uten arbeid eller uten lønn, og hvor over 80% av befolkningen lever under den offisielle fattigdomsgrensa. Dette betyr med andre ord at man sulter. Legger man til de umenneskelige forholdene både på Vestbredden og Gaza, med alvorlige brudd på menneskerettighetene, byggingen av en ulovlig mur på kryss og tvers av de palestinske områdene, hundrevis av veisperringer som hindrer bevegelsesfrihet, nye ulovlige bosetninger, hundrevis av drap i året (141 barn(!) i 2006) gjennomført av Israel osv. osv. må man ha et særdeles skjevt gangsyn for å ikke se hva som måtte komme. Det palestinske folk er et folk uten håp for fremtiden, et folk som nærer et enormt hat til Israel og nå også har gitt opp det internasjonale samfunnet (med rette vil jeg si). Den vestlige boikotten var derfor ikke bare tidenes dobbeltmoral (eneste reaksjon Israel - som faktisk er parten som ulovlig okkuperer og undertrykker - får når de bryter internasjonale resolusjoner, inngåtte avtaler eller menneskerettighetene er fordømmelse), men også så opplagt uklok. Det groteske og triste paradokset nå er at man har fått en slags tostatsløsning, men dessverre ikke mellom Israel og Palestina.

Hva fremtiden vil bringe og hva som bør gjøres i Palestina på kort sikt skal ikke jeg filosofere om nå, til det er hendelsene for uoversiktelige og for nære i tid. At løsningen på lengre sikt derimot, til det beste for Israel, og ikke minst i rettferdighetens navn, ligger i at den 40 år gamle okkupasjonen opphører med opprettelsen av Palestina på Gaza og Vestbredden med Øst-Jerusalem som hovedstad, en fjerning av bosetterne, kompensasjon for forviste/flyktende palestinere og en løsning på fangespørsmålene mot en sikkerhetsgaranti for staten Israel, er det likevel liten tvil om.

VallePolit

Etter å ha fått litt klager på at min blogg, som i utgangspunktet var rettet mot å fortelle om mitt utvekslingsår i Canada, kommenterte politikk fra tid til annen, har jeg nå besluttet å opprette VallePolit. På den måten kan jeg få ut mitt behov for å "snakke" om politikk eller andre samfunnsrelaterte temaer, et behov det er vanskelig å få dekket i Canada, i hvert fall når det gjelder norske forhold, samtidig som de som ikke er interessert enkelt kan styre unna:)

Jeg tør ikke påstå hvor ofte jeg kommer til å skrive innlegg, ei eller i hvor stor grad jeg klarer å få oversikt over de norske forhold jeg eventuelt kommenterer når jeg stort sett bare får lest nettaviser. Men det blir nå i det minste en plass hvor jeg mer eller mindre reflektert kan få kommentert stort og smått av hendelser i både Norge og den store verden.