Det som mer og mer ligner på en borgerkrig mellom al-Fatah og Hamas i de palestinske områdene kom ikke som noen overraskelse på de av oss som har kritisert den politiske og økonomiske boikotten Vesten innførte mot selvstyremyndighetene etter at Hamas vant parlamentsvalget i Palestina i januar 2006. Enda mer graverende er det at bare Norge normaliserte forholdene til de palestinske myndighetene etter at al-Fatah og Hamas maktet å bli enig om en samlingsregjering i mars i år. Det jeg personlig mener er betegnende for vestlig syn og omtale av Hamas er mangelen på kunnskap om nyere utvikling i organisasjonen, ikke minst hvordan moderate krefter har fått mer og mer makt og innflytelse på politisk hold. For å unngå at denne utviklingen skulle bli reservert og at ekstremistene igjen overtok var det avgjørende at disse skrittene ble belønnet av Vesten og i neste omgang Israel. Dessverre var det ingen med politisk makt i verken Europa elle Nord-Amerika, med unntak av i Norge, som så (eller kanskje man ikke ønsket å se) denne åpenbare kausaliteten og dermed sitter man igjen med dagens situasjon.
Nå har man et Hamas-kontrollert Gaza og en al-Fatah-kontrollert Vestbredde. Opprøret eller maktkampen på Gaza kommer i et område hvor 70% av arbeidsstyrken er uten arbeid eller uten lønn, og hvor over 80% av befolkningen lever under den offisielle fattigdomsgrensa. Dette betyr med andre ord at man sulter. Legger man til de umenneskelige forholdene både på Vestbredden og Gaza, med alvorlige brudd på menneskerettighetene, byggingen av en ulovlig mur på kryss og tvers av de palestinske områdene, hundrevis av veisperringer som hindrer bevegelsesfrihet, nye ulovlige bosetninger, hundrevis av drap i året (141 barn(!) i 2006) gjennomført av Israel osv. osv. må man ha et særdeles skjevt gangsyn for å ikke se hva som måtte komme. Det palestinske folk er et folk uten håp for fremtiden, et folk som nærer et enormt hat til Israel og nå også har gitt opp det internasjonale samfunnet (med rette vil jeg si). Den vestlige boikotten var derfor ikke bare tidenes dobbeltmoral (eneste reaksjon Israel - som faktisk er parten som ulovlig okkuperer og undertrykker - får når de bryter internasjonale resolusjoner, inngåtte avtaler eller menneskerettighetene er fordømmelse), men også så opplagt uklok. Det groteske og triste paradokset nå er at man har fått en slags tostatsløsning, men dessverre ikke mellom Israel og Palestina.
Hva fremtiden vil bringe og hva som bør gjøres i Palestina på kort sikt skal ikke jeg filosofere om nå, til det er hendelsene for uoversiktelige og for nære i tid. At løsningen på lengre sikt derimot, til det beste for Israel, og ikke minst i rettferdighetens navn, ligger i at den 40 år gamle okkupasjonen opphører med opprettelsen av Palestina på Gaza og Vestbredden med Øst-Jerusalem som hovedstad, en fjerning av bosetterne, kompensasjon for forviste/flyktende palestinere og en løsning på fangespørsmålene mot en sikkerhetsgaranti for staten Israel, er det likevel liten tvil om.
søndag 17. juni 2007
Abonner på:
Innlegg (Atom)