EØS, EU og demokratiforståelse

Det har i den senere tid foregått en debatt om EØS og EU i Klassekampen. Den startet med at forsker og sosialist Cathrine Holst gikk ut med sitt nye ja-standpunkt i et intervju den 31. mars. Bakgrunnen var dagens EØS-avtale, som hun mente var grunnleggende udemokratisk. Eneste løsningen var å bli EU-medlem, all den tid reservasjonsretten ikke har blitt, og sannsynligvis ikke kommer til å bli brukt i fremtiden. Det interessante med denne debatten er at både ja- og nei-siden argumenterer med at EØS-avtalen er dårlig, men man kommer likevel frem til ulikt standpunkt. Noen, som for eksempel Halvard Bakke, argumenterer dog med at avtalen er demokratisk fordi det er Stortinget som vedtar alle direktivene, noe man ikke ville fått mulighet til i EU.

Uten å ta for meg hele debatten og alle sider av dette relativt kompliserte saksfeltet, skal jeg i fortsettelsen gi et lite bidrag til demokratidebatten. Halvard Bakke skriver i et innlegg i dagens Klassekampen (24.04-08) at dagens ordning er mer demokratisk enn et medlemskap, der vi ville utgjort ca. 1 prosent av stemmevekten, fordi Stortinget nå har siste ord og fordi de kan bruke den såkalte vetoretten. Han påpeker også at verken Holst eller andre har kommet opp med et område eller et direktiv der vi kunne endret utfallet dersom vi hadde vært medlem. Dette tar han til inntekt for at det kunne vi ikke ha gjort. Han tar også det faktum at de fleste direktiver er uproblematiske (over 99 prosent) til inntekt for et nei-standpunkt.

Slik jeg ser det er dette et særs problematisk syn på hva som er demokratisk og ikke minst avslører det en (ønsket) uvitenhet om EUs beslutningsprosesser. For å ta hans siste punkt først: Det at EU produserer lovgivning som vi i omtrent alle tilfeller er enige i viser vel kanskje at EU ikke er den store stygge kapitalistiske ulven som mange nei-folk på venstresiden liker å fremstille EU som. Det argumentet har ikke mye med demokrati å gjøre, men måtte bare nevne det likevel. Jeg mener at selv om EU beslutter slik vi ønsker at de skal beslutte, så er ikke det et argument for å ikke ønske å være med i den beslutningsprosessen! Hva skjer dersom EU begynner å vedta mange direktiver som er uspiselige for oss nordboere? Er EØS-avtalen demokratisk så lenge EU er enige med oss? En merkelig form for demokratiforståelse. Bakke forutsetter også at Stortinget kan velge å se vekk i fra de direktivene som ikke går overens med det norske synet (hva nå enn det er...), men historien har vist oss at dette ikke er tilfelle. Forøvrig er jeg enig med alle som mener at man bør benytte seg av reservasjonsretten både på tjenestedirektivet og datalagringsdirektivet, men jeg tror ikke vi kommer til å gjøre det. Dessuten tror jeg at vi har én mulighet til å bruke veto, da vil EU svare med "samme mynt", men bruker vi den flere ganger setter vi hele avtalen i fare, det sier seg selv. Medlemslandene vil rett og slett ikke akseptere at utenforlandet Norge skal kunne reservere seg når de selv ikke kan. Å tro noe annet er selvsagt naivt.

Oppsummert kan man derfor si at ja, reservasjonsretten gir EØS-avtalen et demokratisk alibi, men i praksis er avtalen en demokratisk katastrofe. Faktum er at norske interesseorganisasjoner, for å ta et eksempel, kan drive lobbyvirksomhet mot Storting og regjering i Norge. Dette blir sett på som en del av den demokratiske modell, hvor det er mulig å påvirke beslutningstakerne vi har valgt. Problemet oppstår i det en organisasjon eventuelt ikke får gjennomslag og velger å påvirke Brussel i stedenfor. Får man gjennomslag der vil vi i Norge oppleve å få en lovgivning, fremforhandlet med hjelp av norske lobbyister, gjennom et EU-direktiv i en retning våre folkevalgte (les: folket) ikke ønsker. Det vil si at vi er med på alle nivåer i EU unntatt rent numerisk: Vi velger ingen til å representere våre interesser der, verken som enkeltindivider i valg til Europaparlamentet eller indirekte gjennom at vår regjering deltar i Rådet og er med å oppnevne Kommisjonen. Det er vanskelig å sammenligne, men det blir som om bøndene i Norge ikke hadde stemmerett, men kunne påvirke Storting og regjering gjennom Bondelaget. Samtidig hadde de en (ikke reell) reservasjonsrett dersom de ikke var fornøyd med det flertallet bestemte. Demokrati?

Et annet moment er at EØS-avtalen er en avtale mellom EU og tre land: Norge, Island og Liechtenstein. Dersom et land legger ned veto vil det få konsekvenser for de to andre. Med andre ord vil vi frata de to andre landene mulighet til å implementere et direktiv dersom vi legger ned veto. På samme måte kan vi risikere at fyrstedømmet Liechtenstein kan legge ned veto på vegne av det norske Stortinget! Snakket vi om demokrati?

Hva så med Norges eventuelle påvirkningsmuligheter i EU? For det første så er det ikke slik at alle i Norge forfekter samme syn, så vil det heller ikke være i EU, spesielt ikke i Parlamentet. Europaparlamentet (EP) er et overnasjonalt organ hvor de ulike representantene fra alle land blir "medlem" av Europapartier som de kristenkonservative og sosialistene. Dvs. at Arbeiderpartiet og Høyre vil tilhøre to forskjellige partier i Europa, logisk nok, ikke "partiet" Norge. I denne forsamling er det bare rett og rimelig at Norge ikke får flere representanter enn vårt folketall skulle tilsi, kanskje med en liten overrepresentasjon pga. at vi er veldig små (slik er det da også i dag). Hvorfor sosialister eller andre ikke vil være en del av dette fellesskapet og prøve å utforme en sosialistisk politikk for Europa er for meg uforståelig. En arbeidstakers rettighet i Romania er faktisk like viktig som min. Dermed vil vi kunne være med å påvirke EU i rett retning, men det forutsetter selvsagt at vi gjør det bra i valg til EP slik det er vanlig i demokratier for å få innflytelse.

For å få sosialistisk innflytelse på Rådet og Kommisjonen må vi slik EU er bygd opp nå vinne valg hjemme. Den norske innflytelsen i Rådet vil til en hver tid være den samme rent numerisk sett, dvs vi får den innflytelsen vår stemmevekt tilsier i de saker der det ikke kreves konsensus. I sistnevnte tilfeller har vi selvsagt numerisk sett en lik stemme som Tyskland med sine 80 millioner innbyggere. Uten å gå inn på stemmeregler i Rådet må det påpekes at store land selvsagt har mer å si rent maktpolitisk selv i konsensussaker. Det skal mye til for et lite land å blokkere et vedtak, det er politisk kostbart og tungt å bære. Men fordi konsensusønsket er så stort i EU vil også små land ha innflytelse på sluttresultatet. Ikke i alle saker, men spesielt de saker som angår dem mest og de sakene landene bestemmer seg for å prøve å påvirke. Finland er et glimrende eksempel: Finland er et lite land, men de har stor innflytelse på de saksfelt som angår dem mest. Hvorfor? Fordi de fokuserer omtrent alle ressurser fra en sak blir utredet til og med beslutningsprosessen i de tilfellene de har egeninteresser, mens de bruker omtrent ingenting på flertallet av saker, hvor de egentlig ikke har en sterk mening eller interesse. Dette kunne selvsagt Norge også gjort, for eksempel på fiskeripolitikk. Ikke bare gjennom vårt arbeid, men også det faktum at vi er en fiskerinasjon med lang kyst tilsier at land uten kyst ikke blander seg nevneverdig, men tillegger vår stemme mye vekt. Island og Norge kunne sannsynligvis, som medlemsland, ved å vise til resultater i våre farvann, vært med å endret store deler av EUs fiskeripolitikk. For å nevne noe. Da ville vi hatt demokratisk innflytelse i de overnasjonale og mellomnasjonale institusjonene i Europa kombinert med fortsatt stor grad av selvstyre i Norge. Konføderalt demokrati kalles det. Nå har vi valgt en løsning ingen egentlig har funnet et definerende ord for, men demokratisk underskudd, det har den!

Til slutt vil jeg bare kort kommentere dagens leder i Klassekampen, ført i pennen av Bjørgulv Braanen. Han skriver blant annet: "Det paradoksale er at de som nå argumenterer mot EØS og for EU...er de samme som ved enhver tenkelig anledning advarer mot å bruke vetoretten". Senere i lederen siterer han leder i Nei til EU, Heming Olaussen: "Deres [ja-siden] EØS-kritikk kan derfor forstås ikke som en prinsipiell kritikk av avtalen som sådan, men som en måte å etablere et argument for EU-medlemskap" (min parentes). Jeg synes dette er lavmål hva angår debatteknikk. For å ta Olaussen, som blir støttet av Braanen, først: Selvsagt er min kritikk av EØS også et argument for EU! Men det betyr jo ikke at jeg ikke er mot EØS-avtalen som sådan, av rent demokratiske prinsipielle grunner. Jeg foretrekker helt klart et norsk EU-medlemskap i steden for en udemokratisk EØS-avtale, men jeg er for EU-medlemskap uavhengig av hvilken tilknytning vi har til EU. Med andre ord vil jeg også foretrekke en annen tilknytning enn EØS med større demokratisk legitimitet så lenge vi ikke er med. Men jeg har ingen grunn til å arbeide for det, all den tid jeg er for at vår tilknytningsform skal være medlemskap. Og det må da være legitimt å argumentere mot EØS-avtalen og for et medlemskap på samme måte som Olaussen og Braanen argumenterer mot EØS og mot EU? Eller gjelder det bare en vei? Jeg vil nå si at Bakke og andre som er for EØS og mot EU har det største forklaringsproblemet.

Når det gjelder det første sitatet så kan ikke jeg empirisk motbevise det, på samme måte som jeg savnet hvor Braanen tok den konklusjonen fra. Jeg kan for egen del bare si at jeg som sosialist og liberalist som nevnt ønsker at vi skal legge ned veto mot tjenestedirektivet og datalagringsdirektivet. Som student på Sammenliknende Politikk vil det jeg har lært om politiske maktforhold og diplomati si meg at ett veto i og for seg er reelt nok, men flere veto er det samme som å si opp avtalen. Derfor tror jeg ingen tør å legge ned veto. I hvert fall ikke mer enn en gang, og da må man jo velge den rette anledningen. Siden man ikke vet hva som kommer i fremtiden, skal det mye til å bruke opp den muligheten på noen av disse direktivene, dessverre. Dermed er det forskjell på hva man ønsker og hva man tror vil skje.

Jeg tror nok kanskje nei-siden hadde tjent på å innse at på samme måte som nei-siden er en koalisjon av mennesker med høyst ulike motiver for sitt standpunkt, så er ja-siden også det. Det er sjelden jeg ser Braanen greie alle i en gruppe over en kam i sine lederartikler, men kanksje det ikke er så viktig med nyanser så lenge han er enig med majoriteten?