En nådig og barmhjertig Gud?

I sin juletale proklamerte pave Benedict XVI at bekjempelse av homofili er like viktig som å redde regnskogen, i følge BBC. Ordene falt under en førjulsaudiens med kardinaler og høytstående stab i Vatikanet i går. - Kirken snakker om menneskets natur som «mann» og «kvinne», og ber om at denne orden respekteres. Dette er ikke utdatert metafysikk, det kommer fra troen på Skaperen og fra skapelsens språk. Hvis vi skulle forakte dette, ville det bety selvødeleggelse for mennesker, sa paven.

Det beste man kan gjøre er kanskje å bare ignorere paven og hans ignorante uttalelser, men når man vet hvilken makt og innflytelse han har over millioner av mennesker i verden, er det vanskelig å la være på selveste julaften. Det er jo betimelig å spørre hvor mange liv, både heterofile og homofile, den katolske kirke kunne vært med å redde hadde de akseptert kondom som et middel i kampen mot HIV i Afrika..I stedet bruker paven og kirken sin innflytelse på å trakassere homofile og dermed øke faren for selvmord og liv i skam verden over.

Jeg skal ikke gå inn i en religiøs diskusjon, og jeg respekterer selvsagt alles rett til å tro og mene hva de vil, også dersom det innebærer diskrminering av enkeltmennesker eller grupper i samfunnet. Jeg konstaterer likevel at den katolske kirke og paven mener at en Gud som fordømmer folk for hvem de er, er en Gud vi alle bør tilbe.

Dersom paven har rett og Gud faktisk mener det paven mener, ja, da tror jeg heller jeg setter menneskeverdet og likeverdet foran Gud, så får jeg heller ta min straff når døden kommer.

Jeg gleder meg til å feire jul i kveld, en jul der familien og respekten for hverandre står i fokus, uavhengig av om de jeg skal feire med er religiøse eller ei. Så får heller den katolske kirke stå for fordømmelsen i julehøytiden.

Et godt forslag og en viktig debatt

Helseminister Bjarne Håkon Hanssen kastet i går det han selv betegnet som en brannfakkel inn i samfunnsdebatten, da han lanserte ideen om å kunne gi reseptbelagt heroin til de tyngste brukerne. Han sier han ikke har konkludert, men at han ønsker å skape debatt. Årsaken for at han vurderer tiltaket er som han sier til Dagbladet: -Det finnes en del i rusmiljøet som har ruset seg så kraftig over så mange år, at veien fram til å bli helt rusfri kan bli for lang. Da blir spørsmålet hvordan vi kan gi dem menneskeverd. Derfor tror jeg vi må ta en debatt i Norge om det er riktig å bruke utdeling av heroin som virkemiddel for denne gruppa.

At land som Tyskland, Sveits og nå sist Danmark har hatt eller vurderer prøveprosjekter har nok også spilt inn på aktualiteten i dette. Sveits har nettopp, i en folkeavstemming, bestemt at tiltaket skal bli permanent etter et veldig suksessfullt prøveprosjekt. Tanken på at femti prosent av Norges befolkning skal støtte prosjektet er ganske fjern slik det ser ut nå. Likevel har jeg håp om at denne debatten skal hjelpe folk å få opp øynene.

Reaksjonene har ikke latt vente på seg, ikke minst fra egne partifeller. Heldigvis er det mange som skjønner hvorfor dette et viktig, i det minste hvor viktig det er å tørre å ta debatten. Både debattredaktør i BT, Hilde Sandvik, og Sv'er Hans Ebbing har debattert dette på en god måte i Bergens Tidende i forkant av utspillet. Jeg må nesten spørre: På hvor mange andre politiske områder er det fortsatt tabu å diskutere nye løsninger etter 30 år med feilslått politikk?

Jeg vil i fortsettelsen ta meg den frihet å gjengi deler av innlegget Hans Ebbing brukte for å avkriminalisere narkotika, for å vise hvorfor dagens debatt preges av kunnskapsløshet og feighet.

"Misbruken av narkotiske stoff, særleg heroin og andre stoff basert på opium, må avkriminaliserast slik at ressursane i politi og rettsvesen kan konsentrere seg om bakmennene og omsetjinga, marknadsmekanismane, som er sjølve drivkrafta bak elendet.

Narkomani må diagnostiserast som sjukdom og dei narkomane må få tilbod om reint stoff (medisin) med styrt tildeling ut frå medisinske kriterium, av legar med særskild autorisasjon. Utdeling og bruk må skje med medisinsk assistanse og kontrollerte vilkår for å unngå smitte og ulovleg omsetjing. Det må utdannast spesialisert helse- og sosialarbeidarar for desse oppgåvene.

Utdeling og forbruk må skje i eigne hus/institusjonar der ein kombinerer dette med behandling med sikte på avvenjing og sosiale hjelpetiltak. Målet må vere å få flest muleg misbrukarar tilbake til samfunnet i form av arbeid, bustad, nytt sosialt miljø, utdanning osv.

Dei som er komne så langt i sin narkomani at dei ikkje lenger er motiverte for dette eller greier å gjennomføre slik tilbakeføring, må vere velkomne i sosiale miljø lagt til rettast i eigne hus.

Om lag 70 prosent av dei innsette i norske fengsel er der på grunn av bruk, oppbevaring eller omsetjing av narkotika. Det skaper ein marknad for narkotiske stoff bak murane, slik at fengsla si nødvendige oppgåve i samfunnet blir undergraven.

Ein stadig større del av fengsla sine ressursar går med til å kjempe mot denne utviklinga, med tvilsame resultat, på kostnad av meir byggjande oppgåver. Kriminaliseringa av narkotikabruken fører til at fengsla meir enn nokon gong blir ein generator for endå meir kriminalitet. Dei er blitt ein statleg rekrutteringsmekanisme til narkotikamarknaden. Eit kvart større fengsel i Norge har eit ståande tilbod om «varer» også til ikkje-narkomane fangar som visseleg kan kjenne behov for ein fridomstripp - innafor murane.

Strategien i hovedpunkta ovanfor er vel utprøvd med langvarige forsøk i fleire land Norge kan samanliknast med. Mest kjent er forsøket i Zürich som gjekk over ein periode av 12 år og som er vitskapleg evaluert i det amerikanske medisinske tidsskriftet The Lancet. Hovudresultata er desse:

• Kriminalitet og prostitusjon som sideverknad av narkotikabruken går dramatisk ned.
• Rekrutteringa av misbrukarar går over tid sterkt ned (i Zürich 82 %).
• Ein stor del av dei narkomane kjem i arbeid, skaffar seg bolig og får nytt sosialt tilvere og eit meir humant liv.
• Konfliktane mellom narkomane og «folk flest» blir mindre, toleransen større.
• Politi og rettsapparat får frigjort ressursar for å kjempe mot kriminalitet.

Andre forsøk har vist at medisinsk styrt nedtrapping av heroinbruk er meir effektiv både medisinsk og økonomisk enn narkotiske erstatningsstoff som Metadon, Subutex m.m. i arbeidet med avvenning."

Jeg har dessverre ingen tro på at så mange av partiene implementerer dette i sine partiprogrammer, ei heller mitt eget parti, men håpet er at kanskje utspillet til helseministeren kan føre til at vi i alle fall kommer et skritt nærmere en verdig og kunnskapsbasert narkotika- og ruspolitikk.