VallePolit

Ny blogg

2010-11-23T15:20:00.003+01:00

Jeg har nå bestemt meg for å ta blogging litt mer på alvor enn det Vallebloggen klarte å frembringe hos meg. Derfor starter jeg fra og med i dag en ny blogg som heter The Valhammer Blog.

Sjekk den ut for frelse og annet av interesse!

Forby pelsdyroppdrett

2010-11-02T14:32:00.003+01:00

De siste dagene har vi nok en gang sett en rekke groteske bilder fra pelsdyrfarmer over hele landet. Av 39 farmer Dyrevernalliansen kontrollerte ble det oppdaget kritikkverdige forhold på alle 39. Å avvise at bildene er representative for en næring som består av totalt 350 farmer blir derfor lite troverdig. Bransjen har fått mange sjanser til forbedring. Nå er det nok. Statsstøtten på nesten 50 millioner (!) må bort og etter en overgangsperiode med statlige omstillingsmidler må industrien forbys.

Dette vedtok Hordaland Arbeiderparti enstemmig allerede i 2009, men dessverre vant man ikke frem på partiets landsmøte samme år med bakgrunn i Lars Sponheims (V) tidsfrist på 10 år fra da han var landbruksminister. Innen 10 år skulle bransjen bevise at de kunne drive dyrevennlig. Det har den ikke klart, og etter som Venstres sjenerøse frist for forbedring nå snart går ut kan jeg ikke skjønne annet enn at Ap og alle andre anstendige partier går inn for i det minste å fjerne statsstøtten.

For som journalist og veterinær Anne Viken skriver på sin blogg: Skadene vi så på bildene var ikke ferske og nye. Enkelte dyr har tydelige nevrologiske symptomer. Mange av sårene, skavankene og de avbitte føttene har tatt lang tid å utvikle. Dette innebærer at dyrene har lidd over lang tid, noe som er brudd på en rekke paragrafer i Lov om dyrevelferd. Veterinærforeningen har også derfor mange ganger uttrykt bekymring for utviklingen i pelsbransjen. På sine hjemmesider skriver de:

«Veterinærforeningen har siden 2001 vært kritisk til pelsdyrnæringen. Dagens pelsdyrhold er basert på å ha rovdyr i små nettingbur, noe som betyr at dyrene ikke får tilfredsstilt sine naturlige adferdsbehov i tilstrekkelig grad.»

Her beskriver veterinærforeningen noe som ofte blir glemt av de som forsvarer pelsindustrien: Vi snakker ikke om husdyr som ku og sau, men om rovdyr som ikke hører hjemme i små bur. Og dessuten, jeg kan ikke skjønne at vi skal forsvare en veldig liten næring som beviselig driver mislighold av dyr for at vestkantfruer i Oslo skal kunne flotte seg en vinterdag.

Menn må på banen

2010-09-27T11:08:00.002+02:00

Hege Ulstein skriver om menns manglende engasjement i likestillingsspørsmål på Dagsavisens nye nettsted for nettdebatt, nyemeninger.no. Ulstein har helt rett i at menn må på banen i disse spørsmålene. Ikke bare fordi det er viktig for å få gjort noe med vold mot kvinner, voldtekter, likelønn og lik rett til foreldrepermisjon. Heller ikke bare fordi det er riktig av menn å gjøre det. Men også fordi dette angår menn i aller høyeste grad.

Det er våre mødre, søstre, kjærester og venner som blir utsatt for grov vold, som blir seksuelt misbrukt, som får underbetalt for jobbene de gjør og som blir møtt med sjikane og trusler når de stikker hodet frem i samfunnsdebatten. Om menn ikke engasjerer seg fordi det er moralsk riktig bør de i alle fall gjøre det for å forsvare, fremheve og beskytte sine nærmeste. Da sikter jeg ikke bare til engasjement og tilstedeværelse i samfunnsdebatten, men også til diskusjonene i de nære relasjonene. De er minst like viktige, for dessverre er det våre fedre, brødre, kjærester og venner som utfører undertrykkelsen av kvinner i dagens Norge.

Dessuten angår mange av likestillingsspørsmålene menn direkte. Jeg undres stadig over hvor få menn som argumenterer for tredeling/todeling eller i det minste en fedrekvote i debatten om foreldrepermisjon. Spørsmålet om foreldrepermisjon handler ikke bare om kvinners rettigheter og lønn på arbeidsmarkedet, men om våre rettigheter i hjemmet. Det er faktisk menn som må kjempe denne kampen, for mange kvinner motarbeider en utjevning av rettigheter på dette området. Det er ikke uforståelig i seg selv at kvinner vil beholde de fortrinnene de har, men mye forskning tyder på at det blir vanskelig å få til likestilling på arbeidsmarkedet uten tilsvarende på hjemmebane. Med andre ord er det også en hemsko for kvinner å blir forfordelt i forhold til permisjon. I teorien er jo ikke kvinnene forfordelt, men så lenge menn verken har egen opptjeningsrett eller egne rettigheter til permisjon (utover 12 uker), vil mor ta de resterende ukene. Det handler om kjønnsrollemønster, vanskelige arbeidsgivere og dårligere økonomi for familien fordi far i flertallet av tilfellene tjener mer enn mor.

Personlig mener jeg vi minimum må få på plass en tredelingsordning og på sikt bør det arbeides for en todeling. Først da vil menn og kvinner ha lik rett på tid med barna og først da vil det være like "risikabelt" å ansette en ung mann som en ung kvinne. Først da da kan både menn og kvinner bli gravide i en arbeidsgivers øyne.

Ytringsfrihet - igjen

2010-02-23T09:36:00.001+01:00

Som utvekslingsstudent i Kairo har det vær et sørgelig skue å følge debatten i norske medier den siste uken, i etterkant av Dagbladets trykking av muslimenes siste profet avbildet som en gris. Det har også vært krevende å svare egyptiske studenter på hvorfor norske aviser har en trang til å trykke karikaturer hele tiden. Fikk man ikke skapt nok splid ved forrige korsvei spør man seg her. Da nytter det ikke å skjule seg bak ytringsfriheten, for betyr det at man har en frihet at man er nødt til å bruke den? Selvsagt ikke. Norske redaktører har ingen publiseringsplikt.

Jeg bestrider ikke en hver avis rett til å trykke alt de finner redaksjonelt forsvarlig, jeg vil selvsagt også forsvare og kjempe for den retten. Likevel sitter jeg med en følelse at konstituert redaktør Lars Helle hadde et behov for å vise at Dagbladet under hans ledelse hadde fått en ny redaksjonell linje, at man nesten trykket denne saken for å vise at man tør. Det er selvsagt bare synsing fra min side, men det er vanskelig å begripe hvordan man kan lage førstesidesak om en link på en facebook-gruppe. Det virker syltynt. Poenget er likevel ikke hvorvidt saken var en sak. Sett fra mitt ståsted synes det å ikke trykke tegningen(e) å være et sterkere utrykk for ytringsfrihet enn å trykke dem på trass (slik BT gjorde i fjor høst).

Det å krenke enkeltpersoner eller grupper gjennom provokative handlinger er ikke en god målestokk på ytringsfrihet. Det fører bare til økt konfliktnivå mellom majoritets- og i dette tilfelle den muslimske minoritetsbefolkningen. Dette gjelder ikke bare muslimer, men også jøder, sikher, etniske grupper eller kristne for den del. Det som likevel gjør de gjentatte trykkingene av profeten Muhammed ekstra destruktive, er at de bidrar til å stigmatisere muslimer ytterligere i et europeisk/norsk klima der muslimer er den nye Fienden.

Offisielt, fra politikerhold, media og privatpersoner, er det fundamentalister man er ute etter, men titt og ofte skjæres alle under en kam. Nå er ikke undertegnede redaktør for noe medium, men en redaktør må også vurdere hvilket klima for debatt og mellommenneskelig dialog man ønsker å bidra til i det samfunnet man opererer i. BT,

Dagbladet og Aftenposten med flere ønsker tydeligvis å bygge opp under antimuslimske holdninger for å ”bevise” at man ikke er feige og at man ikke lar seg kneble. Da har jeg mer sansen for Bjørgulv Braanens redaksjonelle linje, ført i pennen 30. oktober 2009 (Klassekampen):

”Å fordømme handlinger og synspunkter som ufornuftige, slik mange av oss gjorde under karikaturstriden, er ikke et angrep på ytringsfriheten, men en virkeliggjøring av den.”

Høyresidas enkle syn på verdiskaping

2009-10-28T16:52:00.000+01:00

Jeg sitter ofte igjen med et inntrykk av at høyresiden mener man ikke kan skape verdier i offentlig sektor. Akkurat som om at det offentlige forbruker verdier, mens det private næringslivet skaper verdier. Så enkel er kun verden for kapitalister som kjenner prisen på alt, men ikke verdien av noe. For skal man følge dette resonnementet til sin ytterste konsekvens betyr det at et privat begravelsesbyrå skaper verdier, mens fødeavdelinger ved offentlig sykehus forbruker verdier.

Verdiskaping skjer i vareproduksjon, men også i tjenesteproduksjon. Jens Stoltenberg forklarte dette på eksemplarisk vis da han på et frokostmøte i valgkampen sa at det å lage en buss (vareproduksjon) er verdiskaping, men det er liten vits med en buss som ingen kjører. Derfor er det også verdiskaping å kjøre buss (tjenesteproduksjon).

Den sosialdemokratiske/nordiske samfunnsmodellens vinneroppskrift er nettopp arbeidsfordelingen mellom det private næringslivet og velferdsstaten vår. Staten skal ikke produsere tannkrem og skolisser, men vi løser best i felleskap oppgaver slik som utdanning, sykehus, jernbaneutbygging og eldreomsorg. Et anstendig arbeidsliv med 8-timers normalarbeidsdag og trygghet for at ungene dine har det bra i barnehagen gjør at mennesker blir mer produktive og innovative i jobben sin.

Gang etter gang kommer Norge høyt opp på listene over verdens mest produktive og innovative land. Og gang etter gang klør verdens høyreliberale økonomer seg i hodet, for dette er stikk i strid med den rådende økonomiske tankegangen i verden i dag. Men når virkeligheten ikke stemmer overens med lærebøkene, så er det lærebøkene det er noe feil med, ikke virkeligheten.

Tilbake

2009-04-09T15:30:00.002+02:00

I løpet av påsken er det ikke bare messias som vil gjenoppstå, men også denne bloggen. "Første" innlegg kommer snart!

Beskytt tamilene på Sri Lanka

2009-02-06T16:47:00.007+01:00

Under britisk kolonimakt ble Sri Lanka samlet til ett rike: Ceylon. I 1948 forlot britene øya. Etter frigjøringen kom det singalesiske flertallet til makten. I løpet av disse årene har tamilene mistet sin stemmerett, de har blitt nektet sitt språk og kultur og blitt nektet like rettigheter innenfor områder som arbeid, utdanning og landområdepolitikk. Dette har blant annet medført at mange tamiler er internflyktninger i sine egne områder. På 1970-tallet ble regjeringens forskjellsbehandling av grupper forsterket, og det dukket opp flere tamilske separatistgrupper som en reaksjon på dette.

Konflikten mellom den tamilske minoriteten (ca. 18 %), og den singalesiske regjeringen på Sri Lanka har pågått i over 60 år, og det har vært krig i over 25. Ved overgangen til 2009 har nærmere 80 000 mennesker mistet livet i denne konflikten. Norge har spilt en aktiv rolle i fredsprosessen, noe som resulterte i at en våpenhvile ble undertegnet i 2002.

I fjor ble våpenhvileavtalen offisielt sagt opp av regjeringen. Dette medførte også at den nordiske sivilie observatørstyrken Sri Lanka Monitoring Mission (SLMM), som henter sitt mandat fra avtalen, ble trukket ut. Man er nå tilbake i til en krigssituasjon, med flere tusen drepte i 2008, og med raskt økende antall flyktninger og menneskerettighetsbrudd.

Situasjonen i dag i konfliktområdene er veldig kritisk. Nærmere 400 000 flyktninger er innesperret i et område hvor regjeringen gjennomfører store artilleriangrep. Senest denne uken har regjeringen brukt klasebomber i sin krigføring samtidig som man feiret uavhengighetsdagen. Sikkertssoner har blitt bombet, sykehus har blitt bombet og Røde Kors rapporterer nå at siste matforsyning ble sendt inn 16 januar. Daglig dør det sivilie i store antall.

Mange har i leserspaltene i forskjellige aviser de siste ukene gitt uttrykk for at denne borgerkrigen er tamiltigrenes (LTTE) feil, og at krigen vil stoppe når de blir stoppet. Dette er bare korrekt dersom man mener at systematisk undertrykkelse av en etnisk minoritet er akseptabelt, og at tamilene må akseptere at singaleserne er i flertall og har rett til å trakassere, nedverdige og drepe sine landsmenn av tamilsk etnisitet. Denne systematiske og tiltakende undertrykkingen har pågått i tiår før borgerkrigen startet i 1983, og er bakgrunnen for hele konflikten. Det vil derfor heller ikke bli fred før dette problemet addresseres.

For selv om noen ser ut til å tro at fred er det samme som fravær av krig, så er ikke det tilfelle. Det trenger ikke være krig for å være ufred. Fred er det først når mennesket er fritt og når alle blir behandlet likt. Dermed vil ikke tamilene få fred før deres frihet, likeverd og trygghet blir respektert av den srilankiske staten. Dersom regjeringen knuser tamilene vil ikke det skje.

Jeg vil legge ved en uttalelse fra alle bystyrepartiene i Bergen, fra Rødt til FrP, i forbindelse med det som nå skjer. Man kunne selvsagt brukt enda sterkere ord, det hadde vært på sin plass. Når jeg likevel støtter den fullt ut er det fordi man må moderere seg noe for å ha en mulighet til å nå frem i den realpolitiske verden:

--

"Til Regjeringen
v/utenriksminister Jonas Gahr Støre og miljø- og utviklingsminister Erik Solheim

Representanter for nedenstående partier i bystyret i Bergen er fortvilt og opprørt over hvordan krigshandlingene i nordlige Sri Lanka nå åpenbart rammer hundretusener av sivile, som utsettes for et intenst bombardement fra Colombo-regjeringens styrker. Vi er opprørt over meldingene om at sykehus bombes, over bruken av klasevåpen, og over at regjeringsstyrkene nekter journalister adgang slik at omverdenen ikke får uavhengige rapporter om hva som skjer med de hundretusener av sivile i krigsområdet.

Vi ber den norske regjeringen om å sette inn et sterkest mulig press overfor Sri Lankas regjering, med krav om at den straks stopper krigshandlingene. Å be om at LTTE (tigrene) ensidig skal legge ned våpnene, blir i dagens situasjon helt feil. Det er åpenbart hvem som nå er den drivende parten i krigshandlingene, og vi tror på tamilene i Bergen når de forteller oss at de sterkt frykter hva som vil skje hvis sivilbefolkningen i krigsområdet skal legge sin skjebne i hendene på regjeringsstyrkene. Det er nødvendig med svært tydelige og offisielle signaler fra Norge overfor regjeringen på Sri Lanka om at den må stoppe krigshandlingene øyeblikkelig. Det er forutsetningen for en våpenhvile som kan omfatte begge parter.

Vi ber også regjeringen om snarest å ta denne saken opp i FN, for at FN aktivt må gå inn i konflikten, kreve full tilgang for humanitær hjelp i det området som er rammet, og engasjere FN i et krav om at det øyeblikkelig må bli slutt på krigshandlingene i området, og at det må etableres et sikkert område under beskyttelse av FN og internasjonale styrker.

Vi forventer at Norges regjering markerer seg klart og tydelig i denne saken, på en måte som kan få de 1300 tamilene i Bergen til å føle trygghet for at deres slektninger og venner i det krigsherjede området ikke skal bli ofre for brutale krigshandlinger.

Bergen, 5. februar 2009

Arbeiderpartiets,
Fremskrittspartiets,
Høyres,
Kristelig Folkepartis,
Rødts,
Senterpartiets,
Sosialistisk Venstrepartis,
og Venstres bystyregruppe"

Stopp folkemordet nå!

2009-01-03T23:36:00.004+01:00

Siste uken har mennesker demonstrert i Norge og verden rundt for å markere sin avsky mot den massakren vi nå ser av sivilbefolkningen på Gazastripen. Den israelske hæren har de siste dagene drept nær 500 palestinere, mange av dem barn og kvinner, og skadet rundt 2500, over 1000 av dem alvorlig.

Spesielt BA-redaktør, Olav Terje Bergo, gikk rett på sak i dagen demonstrasjon i Bergen. Du kan lese hele hans apell her, den er virkelig treffende.

Jeg reagerer også kraftig på det israelske angrepet, som er det største siden 1967. Makt- og voldsbruken er ute av alle proporsjoner og gjør en ekstrem situasjonen med sult og arbeidsløshet for innbyggerne på Gaza enda verre. Hatet mot Israel blir ikke mindre med dette, og resultatet blir mer ekstremisme og mer vold. Fredsprosessen er satt mange år tilbake.

Palestinerne går nå inn i 2009 uten håp og med en nærmest utslettet by. Verdenssamfunnet må gjøre mye mer for å få Israel til å innstille drapene, og det må bli en slutt på likestillingen mellom rakettene som skytes mot Israel og dette overgrepet fra Israel. Det er faktisk lov i følge folkeretten å forsvare seg mot en okkupasjon. Den samme folkeretten krever også at en okkupasjonsmakt skal vise omsorg for sivilbefolkningen i de okkuperte områdene. Det er dessverre mange år siden Israel sluttet å bry seg om FN, folkeretten og palestinernes rettigheter.

Hvordan ville vi reagert dersom nazistyret i Norge under krigen ble likestilt med motstandsbevegelsens aksjoner? Det er faktisk en okkupant og en okkupert i konflikten i Midtøsten.

Stopp massakren på Gaza nå!

Til dere som sier at Hamas er problemet, at uten Hamas sine raketter inn i Israel, så ville ikke denne krigen startet:

Når ble Hamas stiftet? Når ble Palestina okkupert? Når ble Israel dannet? Hvem bodde der da? Hvor mange av dem er sendt på flukt? Med hvilken rett kan en folkegruppe jage en annen ut fra et område som var deres, eller drepe dem? Er det ikke rasistisk å gi andre rettigheter til arabiske statsborgere av et land enn jødiske? Er ikke en jødisk stat (hvor 1 av 5 ikke er jøder) diskriminerende i seg selv?

Tilbake til Hamas og dagens krig. Hamas ble dannet i løpet av desember/januar 1987/1988 under den første initfadaen (palestinske protester mot okkupasjonen, varte i 5 år). Før dette fantes ingen Hamas. Det var like fullt okkupasjon, like fullt undertrykkelse, forskjellsbehandling og til tider krig. Hvorfor tror dere Hamas ble til?

Ingen av de som bor i Gaza har noen gang levd under noe annet enn okkupasjon (halvparten av befolkningen er under 15 år), arbeidsledigheten er 80%, de siste års blokade har umuligjort fremgang, mat og medisiner, tror dere virkelig ikke det er frustrerende og at noen ønsker å gjøre motstand etter 41 år med okkuapsjon!?

Og til de som prøver å si at okkupasjon er nødvendig: Den er ulovlig og Israel vil aldri få fred og sikkerhet før de gir palestinerne en liten del av sitt opprinnelige område (les: de okkuperte områdene) tilbake.

Og hvem terroriserer flest mennesker? Hamas som i løpet av krigen har drept 4 sivile, eller Israel som har ødelagt en by og drept nesten 500, hvorav de fleste er sivile?

Jeg bare spør.

En nådig og barmhjertig Gud?

2008-12-24T12:30:00.003+01:00

I sin juletale proklamerte pave Benedict XVI at bekjempelse av homofili er like viktig som å redde regnskogen, i følge BBC. Ordene falt under en førjulsaudiens med kardinaler og høytstående stab i Vatikanet i går. - Kirken snakker om menneskets natur som «mann» og «kvinne», og ber om at denne orden respekteres. Dette er ikke utdatert metafysikk, det kommer fra troen på Skaperen og fra skapelsens språk. Hvis vi skulle forakte dette, ville det bety selvødeleggelse for mennesker, sa paven.

Det beste man kan gjøre er kanskje å bare ignorere paven og hans ignorante uttalelser, men når man vet hvilken makt og innflytelse han har over millioner av mennesker i verden, er det vanskelig å la være på selveste julaften. Det er jo betimelig å spørre hvor mange liv, både heterofile og homofile, den katolske kirke kunne vært med å redde hadde de akseptert kondom som et middel i kampen mot HIV i Afrika..I stedet bruker paven og kirken sin innflytelse på å trakassere homofile og dermed øke faren for selvmord og liv i skam verden over.

Jeg skal ikke gå inn i en religiøs diskusjon, og jeg respekterer selvsagt alles rett til å tro og mene hva de vil, også dersom det innebærer diskrminering av enkeltmennesker eller grupper i samfunnet. Jeg konstaterer likevel at den katolske kirke og paven mener at en Gud som fordømmer folk for hvem de er, er en Gud vi alle bør tilbe.

Dersom paven har rett og Gud faktisk mener det paven mener, ja, da tror jeg heller jeg setter menneskeverdet og likeverdet foran Gud, så får jeg heller ta min straff når døden kommer.

Jeg gleder meg til å feire jul i kveld, en jul der familien og respekten for hverandre står i fokus, uavhengig av om de jeg skal feire med er religiøse eller ei. Så får heller den katolske kirke stå for fordømmelsen i julehøytiden.

Et godt forslag og en viktig debatt

2008-12-02T15:02:00.008+01:00

Helseminister Bjarne Håkon Hanssen kastet i går det han selv betegnet som en brannfakkel inn i samfunnsdebatten, da han lanserte ideen om å kunne gi reseptbelagt heroin til de tyngste brukerne. Han sier han ikke har konkludert, men at han ønsker å skape debatt. Årsaken for at han vurderer tiltaket er som han sier til Dagbladet: -Det finnes en del i rusmiljøet som har ruset seg så kraftig over så mange år, at veien fram til å bli helt rusfri kan bli for lang. Da blir spørsmålet hvordan vi kan gi dem menneskeverd. Derfor tror jeg vi må ta en debatt i Norge om det er riktig å bruke utdeling av heroin som virkemiddel for denne gruppa.

At land som Tyskland, Sveits og nå sist Danmark har hatt eller vurderer prøveprosjekter har nok også spilt inn på aktualiteten i dette. Sveits har nettopp, i en folkeavstemming, bestemt at tiltaket skal bli permanent etter et veldig suksessfullt prøveprosjekt. Tanken på at femti prosent av Norges befolkning skal støtte prosjektet er ganske fjern slik det ser ut nå. Likevel har jeg håp om at denne debatten skal hjelpe folk å få opp øynene.

Reaksjonene har ikke latt vente på seg, ikke minst fra egne partifeller. Heldigvis er det mange som skjønner hvorfor dette et viktig, i det minste hvor viktig det er å tørre å ta debatten. Både debattredaktør i BT, Hilde Sandvik, og Sv'er Hans Ebbing har debattert dette på en god måte i Bergens Tidende i forkant av utspillet. Jeg må nesten spørre: På hvor mange andre politiske områder er det fortsatt tabu å diskutere nye løsninger etter 30 år med feilslått politikk?

Jeg vil i fortsettelsen ta meg den frihet å gjengi deler av innlegget Hans Ebbing brukte for å avkriminalisere narkotika, for å vise hvorfor dagens debatt preges av kunnskapsløshet og feighet.

"Misbruken av narkotiske stoff, særleg heroin og andre stoff basert på opium, må avkriminaliserast slik at ressursane i politi og rettsvesen kan konsentrere seg om bakmennene og omsetjinga, marknadsmekanismane, som er sjølve drivkrafta bak elendet.

Narkomani må diagnostiserast som sjukdom og dei narkomane må få tilbod om reint stoff (medisin) med styrt tildeling ut frå medisinske kriterium, av legar med særskild autorisasjon. Utdeling og bruk må skje med medisinsk assistanse og kontrollerte vilkår for å unngå smitte og ulovleg omsetjing. Det må utdannast spesialisert helse- og sosialarbeidarar for desse oppgåvene.

Utdeling og forbruk må skje i eigne hus/institusjonar der ein kombinerer dette med behandling med sikte på avvenjing og sosiale hjelpetiltak. Målet må vere å få flest muleg misbrukarar tilbake til samfunnet i form av arbeid, bustad, nytt sosialt miljø, utdanning osv.

Dei som er komne så langt i sin narkomani at dei ikkje lenger er motiverte for dette eller greier å gjennomføre slik tilbakeføring, må vere velkomne i sosiale miljø lagt til rettast i eigne hus.

Om lag 70 prosent av dei innsette i norske fengsel er der på grunn av bruk, oppbevaring eller omsetjing av narkotika. Det skaper ein marknad for narkotiske stoff bak murane, slik at fengsla si nødvendige oppgåve i samfunnet blir undergraven.

Ein stadig større del av fengsla sine ressursar går med til å kjempe mot denne utviklinga, med tvilsame resultat, på kostnad av meir byggjande oppgåver. Kriminaliseringa av narkotikabruken fører til at fengsla meir enn nokon gong blir ein generator for endå meir kriminalitet. Dei er blitt ein statleg rekrutteringsmekanisme til narkotikamarknaden. Eit kvart større fengsel i Norge har eit ståande tilbod om «varer» også til ikkje-narkomane fangar som visseleg kan kjenne behov for ein fridomstripp - innafor murane.

Strategien i hovedpunkta ovanfor er vel utprøvd med langvarige forsøk i fleire land Norge kan samanliknast med. Mest kjent er forsøket i Zürich som gjekk over ein periode av 12 år og som er vitskapleg evaluert i det amerikanske medisinske tidsskriftet The Lancet. Hovudresultata er desse:

Kriminalitet og prostitusjon som sideverknad av narkotikabruken går dramatisk ned.
Rekrutteringa av misbrukarar går over tid sterkt ned (i Zürich 82 %).
Ein stor del av dei narkomane kjem i arbeid, skaffar seg bolig og får nytt sosialt tilvere og eit meir humant liv.
Konfliktane mellom narkomane og «folk flest» blir mindre, toleransen større.
Politi og rettsapparat får frigjort ressursar for å kjempe mot kriminalitet.

Andre forsøk har vist at medisinsk styrt nedtrapping av heroinbruk er meir effektiv både medisinsk og økonomisk enn narkotiske erstatningsstoff som Metadon, Subutex m.m. i arbeidet med avvenning."

Jeg har dessverre ingen tro på at så mange av partiene implementerer dette i sine partiprogrammer, ei heller mitt eget parti, men håpet er at kanskje utspillet til helseministeren kan føre til at vi i alle fall kommer et skritt nærmere en verdig og kunnskapsbasert narkotika- og ruspolitikk.

Kurderne må få bli

2008-08-22T12:35:00.004+02:00

I en rekke artikler har Bergens Tidende satt søkelys på de kurdiske asysøkerne fra Nord-Irak som for rundt åtte år siden fikk midlertidig opphold uten rett på familiegjeforening (MUF). I 2005 ga UDI opphold til 197 av kurderne. Oppholstillatelsen skulle vise seg å være i strid med de politiske retningslinjene fra departementet, og det som skulle bli den såkalte UDI-skandalen førte blant annet til at daværende UDI-direktør Manuel Ramin Osmundsen trakk seg. For kurderne betydde det at søknadene deres måtte behandles på nytt. Foreløpig ser det ut til at de fleste nå får avslag.

Uavhengig av hva man måtte mene om hvor liberal eller restriktiv asylpolitikk Norge bør føre, vil nok alle være enige i at alle søkere skal behandles likt basert på det gjeldende regelverket. Noe annet ville undergravd hele asylinstituttet. Likevel mener jeg at det ikke er tvil om at disse 197 kurderne må få permanent opphold.

Det spesielle i denne saken er at det er norske myndigheter ved UDI og ulike norske politikere med markeringsbehov som har sørget for at disse menneskene snart har ventet i 10 år på å få en endelig behandling av deres søknad. Dette er en skandale mye større enn UDI-skandalen, og den rammer nær 200 uskyldige ofre. Dessuten fikk de på et gitt tidspunkt innvilget opphold i Norge. Derfor er argumentet om at oppholstillatelse for disse kan skape presedens i beste fall bygget på uvitenhet.

Norske myndigheter har påført mennesker som har måttet flykte fra sine familier og hjem en enorm byrde ved å vingle i denne saken. Alle skjønner at slike påkjenninger tærer på folks psyke. I tillegg har de fleste kurderne det her er snakk om mange og nære kontakter i Norge, mange har jobb og snakker språket flytende. BT kunne mandag fortelle om Choman, en kurdisk flyktning med en datter i Norge, som har fått avslag. Han har jobbet og betalt sin skatt. Men i følge UDI er ikke dette god nok tilknytting til landet for å få opphold. Det han på grunn av norske myndigheters feilbehandling har måttet gå i gjennom disse ni årene er heller ikke grunn god nok til å gi opphold av menneskelige hensyn, i følge UDI.

Jussprofessor Hans Petter Graver, som ledet utvalget som ledet til UDI-skandalen, mener nå at kurderne må få bli: "Disse menneskene er blitt rammet av en lang historie av politisk og administrativ beslutningsvegring, maktkamp og demonstrasjonsbehov".

197 kurdere har vært gjennom en umenneskelig påkjenning på grunn av forhold i hjemlandet og på grunn av norske myndigheter. Det er på tide vi som medmennesker tar ansvar og gir dem livet og verdigheten tilbake.

Anstendigheten seiret!

2008-06-11T12:45:00.022+02:00

I dette øyeblikk diskuterer Odelstinget forslaget til ny felles ekteskapslov, en lov som etter alle solemerker blir vedtatt i sin helhet og bekreftet av Lagtinget i neste uke. Dette er en gledens dag, men det burde kanskje egentlig ha vært en selvfølgelighetens dag.

Kampen for full likestilling og likeverd uavhengig av legning har vært en lang en. Frem til 1972 var faktisk homofili forbudt, og "utøvelse av homofili" en kriminell handling. Regjeringen Bratteli (Ap) foreslo dette året å oppheve forbudet og i 1982 ble homofili fjernet fra listen over psykiske lidelser hos Sosialdepertementet. Året før vedtok Stortinget et strafferettslig vern av homofile mot diskriminering etter forslag fra regjeringen Brundtland (Ap). I dag kan det kanskje virke utrolig at homofili var en sykdom og kriminalisert for bare 36 år siden, men det er nok et eksempel på at Frihet, Likhet og Solidaritet ikke kommer av seg selv. Kreftene i mot er mange og kan eksemplifiseres ved hjelp av Kristelig Folkeparti. I 1972 var partiet sterkt i mot å fjerne forbudet med Kåre Kristiansen i spissen. De var i mot å friskmelde homofile og de var sterkt i mot partnerskapsloven da den ble vedtatt i 1993. En lov som ble foreslått av statsråd Grete Berget (Ap). KrF og Kjell Magne Bondevik prøvde til overmål faktisk å avvikle partnerskapsloven i 1996. Dersom KrF kan stå som eksempel på et parti og en bevegelse som konsekvent kjemper mot mer likestilling er det gledelig at Arbeiderpartiet og arbeiderbevegelsen er eksemplet på det motsatte. Arbeiderpartiet har stått i front i kampen og faktisk foreslått alle endringer som til nå er gjort. Det gjør meg stolt, og denne stolthet deler vi sosialdemokrater med alle andre som har stått på for dagens lovendring og ikke minst de kampene som har blitt kjempet tidligere.

Dagens felles ekteskapslov er kommet i stand fordi Arbeiderpartiet nok en gang har kjempet for rettferdighet sammen med SV, et annet parti som alltid står på likeverdets side. Argumentene for denne loven vil på mange måter gi seg selv, men la meg ta for meg noen av motargumentene Krf (og FrP) kommer med. Det er forøvrig ganske søtt å se at KrF nå kjemper innbitt for en partnerskapslov de ville avvikle så sent som for 12 år siden.

Skadelig for ekteskapet:
Jeg har problemer med å se hvorfor det er skadelig for ekteskapet som institusjon at flere får tilgang til å ordne sitt kjærlighetsforhold i juridisk ordnede forhold. Jeg har problemer med å se hvorfor det er til skade for en rettighet majoriteten innehar dersom flere blir tildelt denne rettigheten. Det er jo ikke som om heterofile mister sin rett til å gifte seg eller at flere blir homofile dersom vi vedtar denne loven. Denne loven gjør ikke at flere heterofile lar vær å gifte seg eller at flere skiller seg. Hvordan kan denne loven skade eksteskapet? Dersom man tenker i forhold til (en konservativ tolkning av) religion er det underlig at man i så fall samtidig støtter partnerskapsloven. Dessuten kan ikke staten lage lovverk ut i fra en eller flere religioner. "En anstendig stat ydmyker ikke sine innbyggere" (sitat fra Spanias statsminister Zapatero, gjentatt gledelig mange ganger fra Stortingets talerstol i dag).

Skadelig for barna:
Det blir ofte hevdet at tilhengere av loven skyver barna foran seg og at man må tenke på barnas beste. Det er jo nettopp det siste loven gjør! Barn som vokser opp med homofile foreldre i dag har ikke samme juridiske rettigheter i forhold til sine foreldre som andre barn. Det er vår plikt som samfunn å rette opp denne forskjellsbehandlingen. Barna skal ikke straffes.

Gjennom endring av bioteknologiloven og barneloven sikrer vi rettighetene til barn av homofile foreldre. Dette vil gi barna rett på arv dersom den ene faller fra og juridisk tilknytning til besteforeldrene på begge sider. Og ikke minst, barna vil ha to juridiske foreldre fra fødselen av. I dag drar lesbiske kvinner til Danmark for assistert befruktning hvor sæddonor er anonym. Med tanke på at vi i Norge tilbyr assistert befruktning til heterofile kvinner skal selvsagt også lesbiske kvinner få denne rettigheten. Samtidig vil barn av både lesbiske og heterofile kvinner unnfanget på denne måten få rett på å vite sitt biologiske opphave ved fylte 18 år. Dette er likestilling mellom kvinner og styrking av barns rettigheter samtidig.

For å ta et eksempel: Dersom foreldrene til et barn dør og den nærmeste familie er en onkel og han er i et homofilt partnerskap kan ikke denne onkelen overta ungen fordi de er et homofilt par. I følge dagens lovverk er det bedre for barnet at anvaret overtas av fosterforeldre. Det som er enda mer underlig er at onkelen kunne overtatt ansvaret dersom han hadde skilt seg fra sin partner! Er dette å sikre barns beste? Men denne loven er ikke bare viktig for de juridiske rettighetene til barn, den har også veldig mye å si for å fjerne stigmatisering av barn. Vi som samfunn forteller nå alle barn i dette riket at de er like mye verdt, like velkomne og har de samme rettighetene.

Motstandere av loven sier at en ting er assistert befruktning i Norge (som de også er i mot), men hva med de som blir unnfanget i utlandet der sæddonor er anonym? Hva med barnets rett til å vite sitt opphav sies det? Selv om vi ved norsk lov sier at vi ikke ønsker anonyme sæddonorer (i og for seg enig i det), skal vi da ikke akseptere barn unnfanget i utlandet med norske foreldre og gi de samme lovbeskyttelse? Bare å stille spørsmålet er for meg absurd.

Loven gir verdighet til både voksne og barn, den gir rettferdighet for alle grupper i landet og den bidrar til å endre holdninger og fjerne stigmatisering og fordommer. Og dersom man har problemer med homofilt samliv av religiøse grunner, ja så er det i og for seg greit nok, men ikke la det gå ut over alle de barn som vokser opp i homofile hjem, eller som er homofile selv, i argumentasjonen. De fortjener bedre.

Religiøse argumenter:
Jeg kommer til å bruke et sitat fra The West Wing, jeg er nettopp begynt på å se gjennom alt på nytt, og er nå på sesong 2. Jeg synes dette sitatet hentet fra en episode der en samling av radioverter er i det Hvite Hus for å treffe presidenten er treffende. I det president Bartlet kommer inn begynner han tidlig å snakke til Dr. jenna Jacobs. Slik går det for seg:

President Josiah Bartlet: - Good. I like your show. I like how you call homosexuality an abomination.
Dr. Jenna Jacobs: - I don't say homosexuality is an abomination, Mr. President. The Bible does. President Josiah Bartlet: - Yes it does. Leviticus.
Dr. Jenna Jacobs: - 18:22.
President Josiah Bartlet: - Chapter and verse. I wanted to ask you a couple of questions while I have you here. I'm interested in selling my youngest daughter into slavery as sanctioned in Exodus 21:7. She's a Georgetown sophomore, speaks fluent Italian, always cleared the table when it was her turn. What would a good price for her be? While thinking about that, can I ask another? My Chief of Staff Leo McGarry insists on working on the Sabbath. Exodus 35:2 clearly says he should be put to death. Am I morally obligated to kill him myself or is it okay to call the police? Here's one that's really important because we've got a lot of sports fans in this town: touching the skin of a dead pig makes one unclean. Leviticus 11:7. If they promise to wear gloves, can the Washington Redskins still play football? Can Notre Dame? Can West Point? Does the whole town really have to be together to stone my brother John for planting different crops side by side? Can I burn my mother in a small family gathering for wearing garments made from two different threads? Think about those questions, would you? One last thing: while you may be mistaking this for your monthly meeting of the Ignorant Tight-Ass Club, in this building, when the President stands, nobody sits.

Jeg vil til slutt sitere dagens saksordfører Gunn Karin Gjul (Ap) i sin redegjørelse til Stortinget:

"Det er et historisk sus over den beslutningen vi vil ta i Odelstinget i dag. Vi setter et endelig punktum for diskriminering og forskjellsbehandling av homofile i norsk lov. Vi sørger for at barn av lesbiske og homofile får de samme rettighetene som alle andre norske barn. Og i dag sluttfører vi kampen med å vedta en felles ekteskapslov! Med andre ord – dette er en dag i kjærlighetens tegn."

Så er vi kanskje omsider en anstendig nasjon likevel.
Gratulerer med dagen!

EØS, EU og demokratiforståelse

2008-04-24T09:48:00.014+02:00

Det har i den senere tid foregått en debatt om EØS og EU i Klassekampen. Den startet med at forsker og sosialist Cathrine Holst gikk ut med sitt nye ja-standpunkt i et intervju den 31. mars. Bakgrunnen var dagens EØS-avtale, som hun mente var grunnleggende udemokratisk. Eneste løsningen var å bli EU-medlem, all den tid reservasjonsretten ikke har blitt, og sannsynligvis ikke kommer til å bli brukt i fremtiden. Det interessante med denne debatten er at både ja- og nei-siden argumenterer med at EØS-avtalen er dårlig, men man kommer likevel frem til ulikt standpunkt. Noen, som for eksempel Halvard Bakke, argumenterer dog med at avtalen er demokratisk fordi det er Stortinget som vedtar alle direktivene, noe man ikke ville fått mulighet til i EU.

Uten å ta for meg hele debatten og alle sider av dette relativt kompliserte saksfeltet, skal jeg i fortsettelsen gi et lite bidrag til demokratidebatten. Halvard Bakke skriver i et innlegg i dagens Klassekampen (24.04-08) at dagens ordning er mer demokratisk enn et medlemskap, der vi ville utgjort ca. 1 prosent av stemmevekten, fordi Stortinget nå har siste ord og fordi de kan bruke den såkalte vetoretten. Han påpeker også at verken Holst eller andre har kommet opp med et område eller et direktiv der vi kunne endret utfallet dersom vi hadde vært medlem. Dette tar han til inntekt for at det kunne vi ikke ha gjort. Han tar også det faktum at de fleste direktiver er uproblematiske (over 99 prosent) til inntekt for et nei-standpunkt.

Slik jeg ser det er dette et særs problematisk syn på hva som er demokratisk og ikke minst avslører det en (ønsket) uvitenhet om EUs beslutningsprosesser. For å ta hans siste punkt først: Det at EU produserer lovgivning som vi i omtrent alle tilfeller er enige i viser vel kanskje at EU ikke er den store stygge kapitalistiske ulven som mange nei-folk på venstresiden liker å fremstille EU som. Det argumentet har ikke mye med demokrati å gjøre, men måtte bare nevne det likevel. Jeg mener at selv om EU beslutter slik vi ønsker at de skal beslutte, så er ikke det et argument for å ikke ønske å være med i den beslutningsprosessen! Hva skjer dersom EU begynner å vedta mange direktiver som er uspiselige for oss nordboere? Er EØS-avtalen demokratisk så lenge EU er enige med oss? En merkelig form for demokratiforståelse. Bakke forutsetter også at Stortinget kan velge å se vekk i fra de direktivene som ikke går overens med det norske synet (hva nå enn det er...), men historien har vist oss at dette ikke er tilfelle. Forøvrig er jeg enig med alle som mener at man bør benytte seg av reservasjonsretten både på tjenestedirektivet og datalagringsdirektivet, men jeg tror ikke vi kommer til å gjøre det. Dessuten tror jeg at vi har én mulighet til å bruke veto, da vil EU svare med "samme mynt", men bruker vi den flere ganger setter vi hele avtalen i fare, det sier seg selv. Medlemslandene vil rett og slett ikke akseptere at utenforlandet Norge skal kunne reservere seg når de selv ikke kan. Å tro noe annet er selvsagt naivt.

Oppsummert kan man derfor si at ja, reservasjonsretten gir EØS-avtalen et demokratisk alibi, men i praksis er avtalen en demokratisk katastrofe. Faktum er at norske interesseorganisasjoner, for å ta et eksempel, kan drive lobbyvirksomhet mot Storting og regjering i Norge. Dette blir sett på som en del av den demokratiske modell, hvor det er mulig å påvirke beslutningstakerne vi har valgt. Problemet oppstår i det en organisasjon eventuelt ikke får gjennomslag og velger å påvirke Brussel i stedenfor. Får man gjennomslag der vil vi i Norge oppleve å få en lovgivning, fremforhandlet med hjelp av norske lobbyister, gjennom et EU-direktiv i en retning våre folkevalgte (les: folket) ikke ønsker. Det vil si at vi er med på alle nivåer i EU unntatt rent numerisk: Vi velger ingen til å representere våre interesser der, verken som enkeltindivider i valg til Europaparlamentet eller indirekte gjennom at vår regjering deltar i Rådet og er med å oppnevne Kommisjonen. Det er vanskelig å sammenligne, men det blir som om bøndene i Norge ikke hadde stemmerett, men kunne påvirke Storting og regjering gjennom Bondelaget. Samtidig hadde de en (ikke reell) reservasjonsrett dersom de ikke var fornøyd med det flertallet bestemte. Demokrati?

Et annet moment er at EØS-avtalen er en avtale mellom EU og tre land: Norge, Island og Liechtenstein. Dersom et land legger ned veto vil det få konsekvenser for de to andre. Med andre ord vil vi frata de to andre landene mulighet til å implementere et direktiv dersom vi legger ned veto. På samme måte kan vi risikere at fyrstedømmet Liechtenstein kan legge ned veto på vegne av det norske Stortinget! Snakket vi om demokrati?

Hva så med Norges eventuelle påvirkningsmuligheter i EU? For det første så er det ikke slik at alle i Norge forfekter samme syn, så vil det heller ikke være i EU, spesielt ikke i Parlamentet. Europaparlamentet (EP) er et overnasjonalt organ hvor de ulike representantene fra alle land blir "medlem" av Europapartier som de kristenkonservative og sosialistene. Dvs. at Arbeiderpartiet og Høyre vil tilhøre to forskjellige partier i Europa, logisk nok, ikke "partiet" Norge. I denne forsamling er det bare rett og rimelig at Norge ikke får flere representanter enn vårt folketall skulle tilsi, kanskje med en liten overrepresentasjon pga. at vi er veldig små (slik er det da også i dag). Hvorfor sosialister eller andre ikke vil være en del av dette fellesskapet og prøve å utforme en sosialistisk politikk for Europa er for meg uforståelig. En arbeidstakers rettighet i Romania er faktisk like viktig som min. Dermed vil vi kunne være med å påvirke EU i rett retning, men det forutsetter selvsagt at vi gjør det bra i valg til EP slik det er vanlig i demokratier for å få innflytelse.

For å få sosialistisk innflytelse på Rådet og Kommisjonen må vi slik EU er bygd opp nå vinne valg hjemme. Den norske innflytelsen i Rådet vil til en hver tid være den samme rent numerisk sett, dvs vi får den innflytelsen vår stemmevekt tilsier i de saker der det ikke kreves konsensus. I sistnevnte tilfeller har vi selvsagt numerisk sett en lik stemme som Tyskland med sine 80 millioner innbyggere. Uten å gå inn på stemmeregler i Rådet må det påpekes at store land selvsagt har mer å si rent maktpolitisk selv i konsensussaker. Det skal mye til for et lite land å blokkere et vedtak, det er politisk kostbart og tungt å bære. Men fordi konsensusønsket er så stort i EU vil også små land ha innflytelse på sluttresultatet. Ikke i alle saker, men spesielt de saker som angår dem mest og de sakene landene bestemmer seg for å prøve å påvirke. Finland er et glimrende eksempel: Finland er et lite land, men de har stor innflytelse på de saksfelt som angår dem mest. Hvorfor? Fordi de fokuserer omtrent alle ressurser fra en sak blir utredet til og med beslutningsprosessen i de tilfellene de har egeninteresser, mens de bruker omtrent ingenting på flertallet av saker, hvor de egentlig ikke har en sterk mening eller interesse. Dette kunne selvsagt Norge også gjort, for eksempel på fiskeripolitikk. Ikke bare gjennom vårt arbeid, men også det faktum at vi er en fiskerinasjon med lang kyst tilsier at land uten kyst ikke blander seg nevneverdig, men tillegger vår stemme mye vekt. Island og Norge kunne sannsynligvis, som medlemsland, ved å vise til resultater i våre farvann, vært med å endret store deler av EUs fiskeripolitikk. For å nevne noe. Da ville vi hatt demokratisk innflytelse i de overnasjonale og mellomnasjonale institusjonene i Europa kombinert med fortsatt stor grad av selvstyre i Norge. Konføderalt demokrati kalles det. Nå har vi valgt en løsning ingen egentlig har funnet et definerende ord for, men demokratisk underskudd, det har den!

Til slutt vil jeg bare kort kommentere dagens leder i Klassekampen, ført i pennen av Bjørgulv Braanen. Han skriver blant annet: "Det paradoksale er at de som nå argumenterer mot EØS og for EU...er de samme som ved enhver tenkelig anledning advarer mot å bruke vetoretten". Senere i lederen siterer han leder i Nei til EU, Heming Olaussen: "Deres [ja-siden] EØS-kritikk kan derfor forstås ikke som en prinsipiell kritikk av avtalen som sådan, men som en måte å etablere et argument for EU-medlemskap" (min parentes). Jeg synes dette er lavmål hva angår debatteknikk. For å ta Olaussen, som blir støttet av Braanen, først: Selvsagt er min kritikk av EØS også et argument for EU! Men det betyr jo ikke at jeg ikke er mot EØS-avtalen som sådan, av rent demokratiske prinsipielle grunner. Jeg foretrekker helt klart et norsk EU-medlemskap i steden for en udemokratisk EØS-avtale, men jeg er for EU-medlemskap uavhengig av hvilken tilknytning vi har til EU. Med andre ord vil jeg også foretrekke en annen tilknytning enn EØS med større demokratisk legitimitet så lenge vi ikke er med. Men jeg har ingen grunn til å arbeide for det, all den tid jeg er for at vår tilknytningsform skal være medlemskap. Og det må da være legitimt å argumentere mot EØS-avtalen og for et medlemskap på samme måte som Olaussen og Braanen argumenterer mot EØS og mot EU? Eller gjelder det bare en vei? Jeg vil nå si at Bakke og andre som er for EØS og mot EU har det største forklaringsproblemet.

Når det gjelder det første sitatet så kan ikke jeg empirisk motbevise det, på samme måte som jeg savnet hvor Braanen tok den konklusjonen fra. Jeg kan for egen del bare si at jeg som sosialist og liberalist som nevnt ønsker at vi skal legge ned veto mot tjenestedirektivet og datalagringsdirektivet. Som student på Sammenliknende Politikk vil det jeg har lært om politiske maktforhold og diplomati si meg at ett veto i og for seg er reelt nok, men flere veto er det samme som å si opp avtalen. Derfor tror jeg ingen tør å legge ned veto. I hvert fall ikke mer enn en gang, og da må man jo velge den rette anledningen. Siden man ikke vet hva som kommer i fremtiden, skal det mye til å bruke opp den muligheten på noen av disse direktivene, dessverre. Dermed er det forskjell på hva man ønsker og hva man tror vil skje.

Jeg tror nok kanskje nei-siden hadde tjent på å innse at på samme måte som nei-siden er en koalisjon av mennesker med høyst ulike motiver for sitt standpunkt, så er ja-siden også det. Det er sjelden jeg ser Braanen greie alle i en gruppe over en kam i sine lederartikler, men kanksje det ikke er så viktig med nyanser så lenge han er enig med majoriteten?

VallePolits revitalisering!

2008-03-01T16:08:00.004+01:00

Da er det på tide å annonsere at bloggen VallePolit begynner sitt livsviktige virke igjen fra og med i dag. Som den observante leser (dvs. meg selv) nok har oppdaget har aktiviteten så langt vært ikke-eksisterende siden sommeren 2007. Grunnen til det er at jeg har vært ute og reist, men er nå tilbake i mitt kjære Bergen og da er det på tide at folket får høre hva jeg mener om politikk og andre mindre viktige ting.

Det mest interessante som har skjedd på den politiske fronten i Norge i det siste er selvsagt utnevnelsen av Anniken Huitfeldt som ny barne- og likestillingsminister. Jeg skal ikke ta for meg alt som har skjedd før i denne føljetongen av en sak, men heller kommentere kort mine tanker om utnevnelsen. At det til slutt ble Huitfeldt overrasket vel ingen, og at hun stort sett blir oppfattet som et godt valg internt i partiet er også en vedtatt "sannhet", men jeg er likevel ikke helt sikker på om det var et riktig valg. Dvs. jeg tror det var et godt og riktig valg på mange måter, og ikke minst var hun en "sikker" kandidat. Huitfeldt blir vanligvis betraktet som en del av venstresida i partiet, og noen har til og med begynt å antyde at hun kan være venstresidas lederkandidat den dagen Stoltenberg bestemmer seg for å gi seg. Det skulle jo i utgangspunktet være en positiv beskrivelse av en statsråd for en som selv mener å befinne seg godt til venstre i Arbeiderpartiet. Når dette ikke er tilfelle er det fordi hun, slik jeg ser det, er mindre radikal eller litt lenger til høyre i likestillings- og familiespørsmål (det betyr ikke at hun ikke er feminist, det er hun absolutt). Med andre ord kunne jeg støttet henne uten forbehold som kandidat til de fleste statsrådsposter, men som barne- og likestillingsminister er jeg ikke så sikker på om vi kommer til å ha sammenfallende meninger på alle områder.

Den viktigste og mest aktuelle saken er en evt. tredeling av fødselspermisjonen. Selv om hun ikke vil uttale seg om saken nå, er det vel ingen tvil om at hun er sterk motstander av en tredeling. Dette kan kanskje være noe av grunnen til at Stoltenberg avviste forslaget fra likelønnskommisjonen så kategorisk. Dermed blir det nok ingenting av, i hvert fall ikke i den form som jeg ønsker, da må det evt. lages et kompromiss som vil gagne mor mer. Dette er veldig synd, både fordi en tredeling er viktig i forhold til kvinners lønnsforhold og muligheter på arbeidsplassen, men også fordi far ikke har mange rettigheter i dette landet. En tredeling ville derfor vært et riktig skritt mot en endring av kjønnsrollemønsteret på hjemmebane og en anerkjennelse av fars viktighet i et barns oppvekst. At Huitfeldt er i mot kjønnsnøytral verneplikt er også et tegn på at jeg ikke vet helt hvor jeg har henne i liketsillingsspørsmål generelt.

Når det er sagt er jeg ikke i tvil om at hun vil gjøre en god jobb som statsråd, og jeg er enig i at hun er en mulig stjerne i partiet, så det er riktig å gi henne erfaring som statsråd i løpet av denne stortingsperioden. Og i tillegg skal man ikke se bort i fra at hennes tilnærming til familie- og likestillingsspørsmål er mer i tråd med folk flest sine tanker og synspunkter. Vi i AUF og på venstresida generelt har en tendens til å argumentere med utgangspunkt i et middelklassetankegods som ikke nødvendigvis alle kjenner seg igjen i rundt omkring på den norske landsbygda. Sånn sett kan hun bli et vinnerkort for regjeringen samtidig som vi gjennomfører radikale og kontroversielle endringer i likestillingspolitikken (eksempelvis gjennom ny ekteskapslov). Klarer hun det kunststykket skal jeg stille meg først i gratulasjonskøen.

Ta vare på dine venner, eller...

2007-07-03T22:46:00.000+02:00

2. juli ble det klart at George W. Bush omgjør dommen på 30 måneder i fengsel for Dick Cheneys tidligere stabssjef Lewis "Scooter" Libby. Det betyr at Libby ikke må sone i fengsel, men Bush opprettholder boten på 250 000$ og Libby får en prøvetid på 2 år. Samtidig utelukker ikke presidenten at han kan bli benådet på et senere tidspunkt, for som Bush sa det: "Når det gjelder framtiden verken utelukker eller regner jeg med noe." Bush uttaler også at han respekterer juryens kjennelse, men at han synes dommen var for streng. Dermed overprøver president Bush, ved hjelp av sin grunnlovsfestede rett, den straffeutmålingen dommer Reggie B. Walton kom frem til 4.juni i år, samme dag som en ankedomstol avviste søknaden om å utsette soning til anken var avgjort. Noen, det vil si mange - meg selv inkludert, mener dette er en skammelig beslutning som viser hvordan denne administrasjonen setter loven og rettssystemet tilside når det måtte angå egne venner. Hvorfor skal jeg komme tilbake til.

Men først; hvordan startet denne sagaen? Man kan vel si at det startet i 2003 i det ambassadør Joseph Wilson gikk kraftig ut mot Bush og beskyldte administrasjonen for å ha manipulert etterretningsmateriale for å legitimere krigen i Irak. Han anklaget presidenten for å lyve og dermed med viten og vilje mislede det amerikanske folk. Etter dette lekket "noen" identiteten til Wilsons kone og CIA-agent Valerie Plame. Å avsløre en hemmelig agent er en alvorlig sak i USA og Bush uttalte bestemt at de ansvarlige skulle tas. Mistanken ble etterhvert rettet mot hans egen regjering og ikke minst visepresidenten og Karl Rove. Avsløringen blir sett på som en hevn fra administrasjonen sin side, da utskvising og avskjedigelse av Wilson ikke var en mulighet (en metode mye brukt av Bush-administrasjonen for temme kritikere). Ingen har noen gang blitt tiltalt eller siktet, men den innflytelsesrike stabssjefen til Cheney ble siktet og dømt for blant annet å ha løyet, avgitt falsk forklaring og for å ha forhindret etterforskningen av Plame-saken. Straffen ble usedvanlig streng og Libby fikk altså 2,5 år i tillegg til mer enn 1,5 millioner kroner i bot.

Det er mulig å argumentere for at Libby ble ofret for at enda større hauker skulle skjermes fra en rettsprosess i forbindelse med Plame-saken, spesielt med tanke på at han ikke ble dømt for selve identitetsavsløringen. I så tilfelle kan Bush sin omgjøring i dag ses på som et slags "takk for hjelpen". Wall Street Journal mener i så måte at Bush burde tatt skrittet fullt ut og benådet Libby, mannen som de mener prøvde å forsvare presidentens politikk når alle andre gikk i dekning. Dette blir uansett bare spekulasjoner og har ingenting for seg, i hvert fall ikke for en med så liten innsikt i Washington som meg. Det som derimot er sikkert er at Bush har kommet Libby til unnsetning, noe som også var et sterkt krav fra den fortsatt dominerende nykonservative fløyen i det republikanske partiet.

Denne plutselige omsorgen for folk som kanskje har fått litt for hard medfart i rettssystemet synes hyklersk og ekstremt lite troverdig. Jeg kan jo på dette tidspunkt påpeke at jeg forsåvidt kan ha medfølelse med Libby i denne saken, men hvorvidt han er for hardt straffet er ikke poenget her. Poenget er at Bush i løpet av sin guvernørtid i Texas var kjent for sin "effektivitet" i gjennomføringer av dødsdommer og har siden den tid profilert seg på tøffhet i kriminalpolitikken, på samme måte som han har fjernet rettssikkerhet for vanlige folk i sin uhemmede kamp mot terror (avlytting, tilfeldige arrestasjoner, ja, patriot act, trengs det sies mer). For å ikke nevne at geneve-konvesjonen gjerne kan tilsidesettes dersom man kanskje, muligens, med en viss (u)sikkerhet tror man har med en terroristsympatisør å gjør. Og så videre. Det jeg prøver å si er at omsorgen Bush nå viser for Libby er hul og dobbeltmoralsk i forhold til behandlingen av "folk flest".

Lederen i gårsdagens New York Times er i så måte ganske beskrivende (selv om eksempelet ikke kan sies å representere folk flest): "Within minutes of the Libby announcement, the same Republican commentators who fulminated when Paris Hilton got a few days knocked off her time in a county lockup were parroting Mr. Bush’s contention that a fine, probation and reputation damage were 'harsh punishment' enough for Mr. Libby." Washington Post, som var veldig kritisk til selve rettssaken sier i sin leder i går at selv om de er enig i at 30 måneder var for mye, er det umulig å forsvare at dette blir omgjort til ingenting! For som The Post også påpeker: "It's true that the felony conviction that remains in place, the $250,000 fine and the reputational damage are far from trivial. But so is lying to a grand jury. To commute the entire prison sentence sends the wrong message about the seriousness of that offense."

Da står man igjen med to muligheter; enten så var dette nok et eksempel på at Bush og de andre haukene i det Hvite Hus velger å heve seg og sine over loven, eller så kom avgjørelsen som en konsekvens av at presidenten egentlig var redd for hva Libby kunne funnet på å si når han så innsiden av en fengselscelle...

Palestina - Forutsigbar katastrofe

2007-06-17T13:45:00.001+02:00

Det som mer og mer ligner på en borgerkrig mellom al-Fatah og Hamas i de palestinske områdene kom ikke som noen overraskelse på de av oss som har kritisert den politiske og økonomiske boikotten Vesten innførte mot selvstyremyndighetene etter at Hamas vant parlamentsvalget i Palestina i januar 2006. Enda mer graverende er det at bare Norge normaliserte forholdene til de palestinske myndighetene etter at al-Fatah og Hamas maktet å bli enig om en samlingsregjering i mars i år. Det jeg personlig mener er betegnende for vestlig syn og omtale av Hamas er mangelen på kunnskap om nyere utvikling i organisasjonen, ikke minst hvordan moderate krefter har fått mer og mer makt og innflytelse på politisk hold. For å unngå at denne utviklingen skulle bli reservert og at ekstremistene igjen overtok var det avgjørende at disse skrittene ble belønnet av Vesten og i neste omgang Israel. Dessverre var det ingen med politisk makt i verken Europa elle Nord-Amerika, med unntak av i Norge, som så (eller kanskje man ikke ønsket å se) denne åpenbare kausaliteten og dermed sitter man igjen med dagens situasjon.

Nå har man et Hamas-kontrollert Gaza og en al-Fatah-kontrollert Vestbredde. Opprøret eller maktkampen på Gaza kommer i et område hvor 70% av arbeidsstyrken er uten arbeid eller uten lønn, og hvor over 80% av befolkningen lever under den offisielle fattigdomsgrensa. Dette betyr med andre ord at man sulter. Legger man til de umenneskelige forholdene både på Vestbredden og Gaza, med alvorlige brudd på menneskerettighetene, byggingen av en ulovlig mur på kryss og tvers av de palestinske områdene, hundrevis av veisperringer som hindrer bevegelsesfrihet, nye ulovlige bosetninger, hundrevis av drap i året (141 barn(!) i 2006) gjennomført av Israel osv. osv. må man ha et særdeles skjevt gangsyn for å ikke se hva som måtte komme. Det palestinske folk er et folk uten håp for fremtiden, et folk som nærer et enormt hat til Israel og nå også har gitt opp det internasjonale samfunnet (med rette vil jeg si). Den vestlige boikotten var derfor ikke bare tidenes dobbeltmoral (eneste reaksjon Israel - som faktisk er parten som ulovlig okkuperer og undertrykker - får når de bryter internasjonale resolusjoner, inngåtte avtaler eller menneskerettighetene er fordømmelse), men også så opplagt uklok. Det groteske og triste paradokset nå er at man har fått en slags tostatsløsning, men dessverre ikke mellom Israel og Palestina.

Hva fremtiden vil bringe og hva som bør gjøres i Palestina på kort sikt skal ikke jeg filosofere om nå, til det er hendelsene for uoversiktelige og for nære i tid. At løsningen på lengre sikt derimot, til det beste for Israel, og ikke minst i rettferdighetens navn, ligger i at den 40 år gamle okkupasjonen opphører med opprettelsen av Palestina på Gaza og Vestbredden med Øst-Jerusalem som hovedstad, en fjerning av bosetterne, kompensasjon for forviste/flyktende palestinere og en løsning på fangespørsmålene mot en sikkerhetsgaranti for staten Israel, er det likevel liten tvil om.

VallePolit

2007-02-06T09:28:00.000+01:00

Etter å ha fått litt klager på at min blogg, som i utgangspunktet var rettet mot å fortelle om mitt utvekslingsår i Canada, kommenterte politikk fra tid til annen, har jeg nå besluttet å opprette VallePolit. På den måten kan jeg få ut mitt behov for å "snakke" om politikk eller andre samfunnsrelaterte temaer, et behov det er vanskelig å få dekket i Canada, i hvert fall når det gjelder norske forhold, samtidig som de som ikke er interessert enkelt kan styre unna:)

Jeg tør ikke påstå hvor ofte jeg kommer til å skrive innlegg, ei eller i hvor stor grad jeg klarer å få oversikt over de norske forhold jeg eventuelt kommenterer når jeg stort sett bare får lest nettaviser. Men det blir nå i det minste en plass hvor jeg mer eller mindre reflektert kan få kommentert stort og smått av hendelser i både Norge og den store verden.