Det har i den senere tid foregått en debatt om EØS og EU i Klassekampen. Den startet med at forsker og sosialist Cathrine Holst gikk ut med sitt nye ja-standpunkt i et intervju den 31. mars. Bakgrunnen var dagens EØS-avtale, som hun mente var grunnleggende udemokratisk. Eneste løsningen var å bli EU-medlem, all den tid reservasjonsretten ikke har blitt, og sannsynligvis ikke kommer til å bli brukt i fremtiden. Det interessante med denne debatten er at både ja- og nei-siden argumenterer med at EØS-avtalen er dårlig, men man kommer likevel frem til ulikt standpunkt. Noen, som for eksempel Halvard Bakke, argumenterer dog med at avtalen er demokratisk fordi det er Stortinget som vedtar alle direktivene, noe man ikke ville fått mulighet til i EU.
Uten å ta for meg hele debatten og alle sider av dette relativt kompliserte saksfeltet, skal jeg i fortsettelsen gi et lite bidrag til demokratidebatten. Halvard Bakke skriver i et innlegg i dagens Klassekampen (24.04-08) at dagens ordning er mer demokratisk enn et medlemskap, der vi ville utgjort ca. 1 prosent av stemmevekten, fordi Stortinget nå har siste ord og fordi de kan bruke den såkalte vetoretten. Han påpeker også at verken Holst eller andre har kommet opp med et område eller et direktiv der vi kunne endret utfallet dersom vi hadde vært medlem. Dette tar han til inntekt for at det kunne vi ikke ha gjort. Han tar også det faktum at de fleste direktiver er uproblematiske (over 99 prosent) til inntekt for et nei-standpunkt.
Slik jeg ser det er dette et særs problematisk syn på hva som er demokratisk og ikke minst avslører det en (ønsket) uvitenhet om EUs beslutningsprosesser. For å ta hans siste punkt først: Det at EU produserer lovgivning som vi i omtrent alle tilfeller er enige i viser vel kanskje at EU ikke er den store stygge kapitalistiske ulven som mange nei-folk på venstresiden liker å fremstille EU som. Det argumentet har ikke mye med demokrati å gjøre, men måtte bare nevne det likevel. Jeg mener at selv om EU beslutter slik vi ønsker at de skal beslutte, så er ikke det et argument for å ikke ønske å være med i den beslutningsprosessen! Hva skjer dersom EU begynner å vedta mange direktiver som er uspiselige for oss nordboere? Er EØS-avtalen demokratisk så lenge EU er enige med oss? En merkelig form for demokratiforståelse. Bakke forutsetter også at Stortinget kan velge å se vekk i fra de direktivene som ikke går overens med det norske synet (hva nå enn det er...), men historien har vist oss at dette ikke er tilfelle. Forøvrig er jeg enig med alle som mener at man bør benytte seg av reservasjonsretten både på tjenestedirektivet og datalagringsdirektivet, men jeg tror ikke vi kommer til å gjøre det. Dessuten tror jeg at vi har én mulighet til å bruke veto, da vil EU svare med "samme mynt", men bruker vi den flere ganger setter vi hele avtalen i fare, det sier seg selv. Medlemslandene vil rett og slett ikke akseptere at utenforlandet Norge skal kunne reservere seg når de selv ikke kan. Å tro noe annet er selvsagt naivt.
Oppsummert kan man derfor si at ja, reservasjonsretten gir EØS-avtalen et demokratisk alibi, men i praksis er avtalen en demokratisk katastrofe. Faktum er at norske interesseorganisasjoner, for å ta et eksempel, kan drive lobbyvirksomhet mot Storting og regjering i Norge. Dette blir sett på som en del av den demokratiske modell, hvor det er mulig å påvirke beslutningstakerne vi har valgt. Problemet oppstår i det en organisasjon eventuelt ikke får gjennomslag og velger å påvirke Brussel i stedenfor. Får man gjennomslag der vil vi i Norge oppleve å få en lovgivning, fremforhandlet med hjelp av norske lobbyister, gjennom et EU-direktiv i en retning våre folkevalgte (les: folket) ikke ønsker. Det vil si at vi er med på alle nivåer i EU unntatt rent numerisk: Vi velger ingen til å representere våre interesser der, verken som enkeltindivider i valg til Europaparlamentet eller indirekte gjennom at vår regjering deltar i Rådet og er med å oppnevne Kommisjonen. Det er vanskelig å sammenligne, men det blir som om bøndene i Norge ikke hadde stemmerett, men kunne påvirke Storting og regjering gjennom Bondelaget. Samtidig hadde de en (ikke reell) reservasjonsrett dersom de ikke var fornøyd med det flertallet bestemte. Demokrati?
Et annet moment er at EØS-avtalen er en avtale mellom EU og tre land: Norge, Island og Liechtenstein. Dersom et land legger ned veto vil det få konsekvenser for de to andre. Med andre ord vil vi frata de to andre landene mulighet til å implementere et direktiv dersom vi legger ned veto. På samme måte kan vi risikere at fyrstedømmet Liechtenstein kan legge ned veto på vegne av det norske Stortinget! Snakket vi om demokrati?
Hva så med Norges eventuelle påvirkningsmuligheter i EU? For det første så er det ikke slik at alle i Norge forfekter samme syn, så vil det heller ikke være i EU, spesielt ikke i Parlamentet. Europaparlamentet (EP) er et overnasjonalt organ hvor de ulike representantene fra alle land blir "medlem" av Europapartier som de kristenkonservative og sosialistene. Dvs. at Arbeiderpartiet og Høyre vil tilhøre to forskjellige partier i Europa, logisk nok, ikke "partiet" Norge. I denne forsamling er det bare rett og rimelig at Norge ikke får flere representanter enn vårt folketall skulle tilsi, kanskje med en liten overrepresentasjon pga. at vi er veldig små (slik er det da også i dag). Hvorfor sosialister eller andre ikke vil være en del av dette fellesskapet og prøve å utforme en sosialistisk politikk for Europa er for meg uforståelig. En arbeidstakers rettighet i Romania er faktisk like viktig som min. Dermed vil vi kunne være med å påvirke EU i rett retning, men det forutsetter selvsagt at vi gjør det bra i valg til EP slik det er vanlig i demokratier for å få innflytelse.
For å få sosialistisk innflytelse på Rådet og Kommisjonen må vi slik EU er bygd opp nå vinne valg hjemme. Den norske innflytelsen i Rådet vil til en hver tid være den samme rent numerisk sett, dvs vi får den innflytelsen vår stemmevekt tilsier i de saker der det ikke kreves konsensus. I sistnevnte tilfeller har vi selvsagt numerisk sett en lik stemme som Tyskland med sine 80 millioner innbyggere. Uten å gå inn på stemmeregler i Rådet må det påpekes at store land selvsagt har mer å si rent maktpolitisk selv i konsensussaker. Det skal mye til for et lite land å blokkere et vedtak, det er politisk kostbart og tungt å bære. Men fordi konsensusønsket er så stort i EU vil også små land ha innflytelse på sluttresultatet. Ikke i alle saker, men spesielt de saker som angår dem mest og de sakene landene bestemmer seg for å prøve å påvirke. Finland er et glimrende eksempel: Finland er et lite land, men de har stor innflytelse på de saksfelt som angår dem mest. Hvorfor? Fordi de fokuserer omtrent alle ressurser fra en sak blir utredet til og med beslutningsprosessen i de tilfellene de har egeninteresser, mens de bruker omtrent ingenting på flertallet av saker, hvor de egentlig ikke har en sterk mening eller interesse. Dette kunne selvsagt Norge også gjort, for eksempel på fiskeripolitikk. Ikke bare gjennom vårt arbeid, men også det faktum at vi er en fiskerinasjon med lang kyst tilsier at land uten kyst ikke blander seg nevneverdig, men tillegger vår stemme mye vekt. Island og Norge kunne sannsynligvis, som medlemsland, ved å vise til resultater i våre farvann, vært med å endret store deler av EUs fiskeripolitikk. For å nevne noe. Da ville vi hatt demokratisk innflytelse i de overnasjonale og mellomnasjonale institusjonene i Europa kombinert med fortsatt stor grad av selvstyre i Norge. Konføderalt demokrati kalles det. Nå har vi valgt en løsning ingen egentlig har funnet et definerende ord for, men demokratisk underskudd, det har den!
Til slutt vil jeg bare kort kommentere dagens leder i Klassekampen, ført i pennen av Bjørgulv Braanen. Han skriver blant annet: "Det paradoksale er at de som nå argumenterer mot EØS og for EU...er de samme som ved enhver tenkelig anledning advarer mot å bruke vetoretten". Senere i lederen siterer han leder i Nei til EU, Heming Olaussen: "Deres [ja-siden] EØS-kritikk kan derfor forstås ikke som en prinsipiell kritikk av avtalen som sådan, men som en måte å etablere et argument for EU-medlemskap" (min parentes). Jeg synes dette er lavmål hva angår debatteknikk. For å ta Olaussen, som blir støttet av Braanen, først: Selvsagt er min kritikk av EØS også et argument for EU! Men det betyr jo ikke at jeg ikke er mot EØS-avtalen som sådan, av rent demokratiske prinsipielle grunner. Jeg foretrekker helt klart et norsk EU-medlemskap i steden for en udemokratisk EØS-avtale, men jeg er for EU-medlemskap uavhengig av hvilken tilknytning vi har til EU. Med andre ord vil jeg også foretrekke en annen tilknytning enn EØS med større demokratisk legitimitet så lenge vi ikke er med. Men jeg har ingen grunn til å arbeide for det, all den tid jeg er for at vår tilknytningsform skal være medlemskap. Og det må da være legitimt å argumentere mot EØS-avtalen og for et medlemskap på samme måte som Olaussen og Braanen argumenterer mot EØS og mot EU? Eller gjelder det bare en vei? Jeg vil nå si at Bakke og andre som er for EØS og mot EU har det største forklaringsproblemet.
Når det gjelder det første sitatet så kan ikke jeg empirisk motbevise det, på samme måte som jeg savnet hvor Braanen tok den konklusjonen fra. Jeg kan for egen del bare si at jeg som sosialist og liberalist som nevnt ønsker at vi skal legge ned veto mot tjenestedirektivet og datalagringsdirektivet. Som student på Sammenliknende Politikk vil det jeg har lært om politiske maktforhold og diplomati si meg at ett veto i og for seg er reelt nok, men flere veto er det samme som å si opp avtalen. Derfor tror jeg ingen tør å legge ned veto. I hvert fall ikke mer enn en gang, og da må man jo velge den rette anledningen. Siden man ikke vet hva som kommer i fremtiden, skal det mye til å bruke opp den muligheten på noen av disse direktivene, dessverre. Dermed er det forskjell på hva man ønsker og hva man tror vil skje.
Jeg tror nok kanskje nei-siden hadde tjent på å innse at på samme måte som nei-siden er en koalisjon av mennesker med høyst ulike motiver for sitt standpunkt, så er ja-siden også det. Det er sjelden jeg ser Braanen greie alle i en gruppe over en kam i sine lederartikler, men kanksje det ikke er så viktig med nyanser så lenge han er enig med majoriteten?
torsdag 24. april 2008
lørdag 1. mars 2008
VallePolits revitalisering!
Da er det på tide å annonsere at bloggen VallePolit begynner sitt livsviktige virke igjen fra og med i dag. Som den observante leser (dvs. meg selv) nok har oppdaget har aktiviteten så langt vært ikke-eksisterende siden sommeren 2007. Grunnen til det er at jeg har vært ute og reist, men er nå tilbake i mitt kjære Bergen og da er det på tide at folket får høre hva jeg mener om politikk og andre mindre viktige ting.
Det mest interessante som har skjedd på den politiske fronten i Norge i det siste er selvsagt utnevnelsen av Anniken Huitfeldt som ny barne- og likestillingsminister. Jeg skal ikke ta for meg alt som har skjedd før i denne føljetongen av en sak, men heller kommentere kort mine tanker om utnevnelsen. At det til slutt ble Huitfeldt overrasket vel ingen, og at hun stort sett blir oppfattet som et godt valg internt i partiet er også en vedtatt "sannhet", men jeg er likevel ikke helt sikker på om det var et riktig valg. Dvs. jeg tror det var et godt og riktig valg på mange måter, og ikke minst var hun en "sikker" kandidat. Huitfeldt blir vanligvis betraktet som en del av venstresida i partiet, og noen har til og med begynt å antyde at hun kan være venstresidas lederkandidat den dagen Stoltenberg bestemmer seg for å gi seg. Det skulle jo i utgangspunktet være en positiv beskrivelse av en statsråd for en som selv mener å befinne seg godt til venstre i Arbeiderpartiet. Når dette ikke er tilfelle er det fordi hun, slik jeg ser det, er mindre radikal eller litt lenger til høyre i likestillings- og familiespørsmål (det betyr ikke at hun ikke er feminist, det er hun absolutt). Med andre ord kunne jeg støttet henne uten forbehold som kandidat til de fleste statsrådsposter, men som barne- og likestillingsminister er jeg ikke så sikker på om vi kommer til å ha sammenfallende meninger på alle områder.
Den viktigste og mest aktuelle saken er en evt. tredeling av fødselspermisjonen. Selv om hun ikke vil uttale seg om saken nå, er det vel ingen tvil om at hun er sterk motstander av en tredeling. Dette kan kanskje være noe av grunnen til at Stoltenberg avviste forslaget fra likelønnskommisjonen så kategorisk. Dermed blir det nok ingenting av, i hvert fall ikke i den form som jeg ønsker, da må det evt. lages et kompromiss som vil gagne mor mer. Dette er veldig synd, både fordi en tredeling er viktig i forhold til kvinners lønnsforhold og muligheter på arbeidsplassen, men også fordi far ikke har mange rettigheter i dette landet. En tredeling ville derfor vært et riktig skritt mot en endring av kjønnsrollemønsteret på hjemmebane og en anerkjennelse av fars viktighet i et barns oppvekst. At Huitfeldt er i mot kjønnsnøytral verneplikt er også et tegn på at jeg ikke vet helt hvor jeg har henne i liketsillingsspørsmål generelt.
Når det er sagt er jeg ikke i tvil om at hun vil gjøre en god jobb som statsråd, og jeg er enig i at hun er en mulig stjerne i partiet, så det er riktig å gi henne erfaring som statsråd i løpet av denne stortingsperioden. Og i tillegg skal man ikke se bort i fra at hennes tilnærming til familie- og likestillingsspørsmål er mer i tråd med folk flest sine tanker og synspunkter. Vi i AUF og på venstresida generelt har en tendens til å argumentere med utgangspunkt i et middelklassetankegods som ikke nødvendigvis alle kjenner seg igjen i rundt omkring på den norske landsbygda. Sånn sett kan hun bli et vinnerkort for regjeringen samtidig som vi gjennomfører radikale og kontroversielle endringer i likestillingspolitikken (eksempelvis gjennom ny ekteskapslov). Klarer hun det kunststykket skal jeg stille meg først i gratulasjonskøen.
Det mest interessante som har skjedd på den politiske fronten i Norge i det siste er selvsagt utnevnelsen av Anniken Huitfeldt som ny barne- og likestillingsminister. Jeg skal ikke ta for meg alt som har skjedd før i denne føljetongen av en sak, men heller kommentere kort mine tanker om utnevnelsen. At det til slutt ble Huitfeldt overrasket vel ingen, og at hun stort sett blir oppfattet som et godt valg internt i partiet er også en vedtatt "sannhet", men jeg er likevel ikke helt sikker på om det var et riktig valg. Dvs. jeg tror det var et godt og riktig valg på mange måter, og ikke minst var hun en "sikker" kandidat. Huitfeldt blir vanligvis betraktet som en del av venstresida i partiet, og noen har til og med begynt å antyde at hun kan være venstresidas lederkandidat den dagen Stoltenberg bestemmer seg for å gi seg. Det skulle jo i utgangspunktet være en positiv beskrivelse av en statsråd for en som selv mener å befinne seg godt til venstre i Arbeiderpartiet. Når dette ikke er tilfelle er det fordi hun, slik jeg ser det, er mindre radikal eller litt lenger til høyre i likestillings- og familiespørsmål (det betyr ikke at hun ikke er feminist, det er hun absolutt). Med andre ord kunne jeg støttet henne uten forbehold som kandidat til de fleste statsrådsposter, men som barne- og likestillingsminister er jeg ikke så sikker på om vi kommer til å ha sammenfallende meninger på alle områder.
Den viktigste og mest aktuelle saken er en evt. tredeling av fødselspermisjonen. Selv om hun ikke vil uttale seg om saken nå, er det vel ingen tvil om at hun er sterk motstander av en tredeling. Dette kan kanskje være noe av grunnen til at Stoltenberg avviste forslaget fra likelønnskommisjonen så kategorisk. Dermed blir det nok ingenting av, i hvert fall ikke i den form som jeg ønsker, da må det evt. lages et kompromiss som vil gagne mor mer. Dette er veldig synd, både fordi en tredeling er viktig i forhold til kvinners lønnsforhold og muligheter på arbeidsplassen, men også fordi far ikke har mange rettigheter i dette landet. En tredeling ville derfor vært et riktig skritt mot en endring av kjønnsrollemønsteret på hjemmebane og en anerkjennelse av fars viktighet i et barns oppvekst. At Huitfeldt er i mot kjønnsnøytral verneplikt er også et tegn på at jeg ikke vet helt hvor jeg har henne i liketsillingsspørsmål generelt.
Når det er sagt er jeg ikke i tvil om at hun vil gjøre en god jobb som statsråd, og jeg er enig i at hun er en mulig stjerne i partiet, så det er riktig å gi henne erfaring som statsråd i løpet av denne stortingsperioden. Og i tillegg skal man ikke se bort i fra at hennes tilnærming til familie- og likestillingsspørsmål er mer i tråd med folk flest sine tanker og synspunkter. Vi i AUF og på venstresida generelt har en tendens til å argumentere med utgangspunkt i et middelklassetankegods som ikke nødvendigvis alle kjenner seg igjen i rundt omkring på den norske landsbygda. Sånn sett kan hun bli et vinnerkort for regjeringen samtidig som vi gjennomfører radikale og kontroversielle endringer i likestillingspolitikken (eksempelvis gjennom ny ekteskapslov). Klarer hun det kunststykket skal jeg stille meg først i gratulasjonskøen.
tirsdag 3. juli 2007
Ta vare på dine venner, eller...
2. juli ble det klart at George W. Bush omgjør dommen på 30 måneder i fengsel for Dick Cheneys tidligere stabssjef Lewis "Scooter" Libby. Det betyr at Libby ikke må sone i fengsel, men Bush opprettholder boten på 250 000$ og Libby får en prøvetid på 2 år. Samtidig utelukker ikke presidenten at han kan bli benådet på et senere tidspunkt, for som Bush sa det: "Når det gjelder framtiden verken utelukker eller regner jeg med noe." Bush uttaler også at han respekterer juryens kjennelse, men at han synes dommen var for streng. Dermed overprøver president Bush, ved hjelp av sin grunnlovsfestede rett, den straffeutmålingen dommer Reggie B. Walton kom frem til 4.juni i år, samme dag som en ankedomstol avviste søknaden om å utsette soning til anken var avgjort. Noen, det vil si mange - meg selv inkludert, mener dette er en skammelig beslutning som viser hvordan denne administrasjonen setter loven og rettssystemet tilside når det måtte angå egne venner. Hvorfor skal jeg komme tilbake til.
Men først; hvordan startet denne sagaen? Man kan vel si at det startet i 2003 i det ambassadør Joseph Wilson gikk kraftig ut mot Bush og beskyldte administrasjonen for å ha manipulert etterretningsmateriale for å legitimere krigen i Irak. Han anklaget presidenten for å lyve og dermed med viten og vilje mislede det amerikanske folk. Etter dette lekket "noen" identiteten til Wilsons kone og CIA-agent Valerie Plame. Å avsløre en hemmelig agent er en alvorlig sak i USA og Bush uttalte bestemt at de ansvarlige skulle tas. Mistanken ble etterhvert rettet mot hans egen regjering og ikke minst visepresidenten og Karl Rove. Avsløringen blir sett på som en hevn fra administrasjonen sin side, da utskvising og avskjedigelse av Wilson ikke var en mulighet (en metode mye brukt av Bush-administrasjonen for temme kritikere). Ingen har noen gang blitt tiltalt eller siktet, men den innflytelsesrike stabssjefen til Cheney ble siktet og dømt for blant annet å ha løyet, avgitt falsk forklaring og for å ha forhindret etterforskningen av Plame-saken. Straffen ble usedvanlig streng og Libby fikk altså 2,5 år i tillegg til mer enn 1,5 millioner kroner i bot.
Det er mulig å argumentere for at Libby ble ofret for at enda større hauker skulle skjermes fra en rettsprosess i forbindelse med Plame-saken, spesielt med tanke på at han ikke ble dømt for selve identitetsavsløringen. I så tilfelle kan Bush sin omgjøring i dag ses på som et slags "takk for hjelpen". Wall Street Journal mener i så måte at Bush burde tatt skrittet fullt ut og benådet Libby, mannen som de mener prøvde å forsvare presidentens politikk når alle andre gikk i dekning. Dette blir uansett bare spekulasjoner og har ingenting for seg, i hvert fall ikke for en med så liten innsikt i Washington som meg. Det som derimot er sikkert er at Bush har kommet Libby til unnsetning, noe som også var et sterkt krav fra den fortsatt dominerende nykonservative fløyen i det republikanske partiet.
Denne plutselige omsorgen for folk som kanskje har fått litt for hard medfart i rettssystemet synes hyklersk og ekstremt lite troverdig. Jeg kan jo på dette tidspunkt påpeke at jeg forsåvidt kan ha medfølelse med Libby i denne saken, men hvorvidt han er for hardt straffet er ikke poenget her. Poenget er at Bush i løpet av sin guvernørtid i Texas var kjent for sin "effektivitet" i gjennomføringer av dødsdommer og har siden den tid profilert seg på tøffhet i kriminalpolitikken, på samme måte som han har fjernet rettssikkerhet for vanlige folk i sin uhemmede kamp mot terror (avlytting, tilfeldige arrestasjoner, ja, patriot act, trengs det sies mer). For å ikke nevne at geneve-konvesjonen gjerne kan tilsidesettes dersom man kanskje, muligens, med en viss (u)sikkerhet tror man har med en terroristsympatisør å gjør. Og så videre. Det jeg prøver å si er at omsorgen Bush nå viser for Libby er hul og dobbeltmoralsk i forhold til behandlingen av "folk flest".
Lederen i gårsdagens New York Times er i så måte ganske beskrivende (selv om eksempelet ikke kan sies å representere folk flest): "Within minutes of the Libby announcement, the same Republican commentators who fulminated when Paris Hilton got a few days knocked off her time in a county lockup were parroting Mr. Bush’s contention that a fine, probation and reputation damage were 'harsh punishment' enough for Mr. Libby." Washington Post, som var veldig kritisk til selve rettssaken sier i sin leder i går at selv om de er enig i at 30 måneder var for mye, er det umulig å forsvare at dette blir omgjort til ingenting! For som The Post også påpeker: "It's true that the felony conviction that remains in place, the $250,000 fine and the reputational damage are far from trivial. But so is lying to a grand jury. To commute the entire prison sentence sends the wrong message about the seriousness of that offense."
Da står man igjen med to muligheter; enten så var dette nok et eksempel på at Bush og de andre haukene i det Hvite Hus velger å heve seg og sine over loven, eller så kom avgjørelsen som en konsekvens av at presidenten egentlig var redd for hva Libby kunne funnet på å si når han så innsiden av en fengselscelle...
Men først; hvordan startet denne sagaen? Man kan vel si at det startet i 2003 i det ambassadør Joseph Wilson gikk kraftig ut mot Bush og beskyldte administrasjonen for å ha manipulert etterretningsmateriale for å legitimere krigen i Irak. Han anklaget presidenten for å lyve og dermed med viten og vilje mislede det amerikanske folk. Etter dette lekket "noen" identiteten til Wilsons kone og CIA-agent Valerie Plame. Å avsløre en hemmelig agent er en alvorlig sak i USA og Bush uttalte bestemt at de ansvarlige skulle tas. Mistanken ble etterhvert rettet mot hans egen regjering og ikke minst visepresidenten og Karl Rove. Avsløringen blir sett på som en hevn fra administrasjonen sin side, da utskvising og avskjedigelse av Wilson ikke var en mulighet (en metode mye brukt av Bush-administrasjonen for temme kritikere). Ingen har noen gang blitt tiltalt eller siktet, men den innflytelsesrike stabssjefen til Cheney ble siktet og dømt for blant annet å ha løyet, avgitt falsk forklaring og for å ha forhindret etterforskningen av Plame-saken. Straffen ble usedvanlig streng og Libby fikk altså 2,5 år i tillegg til mer enn 1,5 millioner kroner i bot.
Det er mulig å argumentere for at Libby ble ofret for at enda større hauker skulle skjermes fra en rettsprosess i forbindelse med Plame-saken, spesielt med tanke på at han ikke ble dømt for selve identitetsavsløringen. I så tilfelle kan Bush sin omgjøring i dag ses på som et slags "takk for hjelpen". Wall Street Journal mener i så måte at Bush burde tatt skrittet fullt ut og benådet Libby, mannen som de mener prøvde å forsvare presidentens politikk når alle andre gikk i dekning. Dette blir uansett bare spekulasjoner og har ingenting for seg, i hvert fall ikke for en med så liten innsikt i Washington som meg. Det som derimot er sikkert er at Bush har kommet Libby til unnsetning, noe som også var et sterkt krav fra den fortsatt dominerende nykonservative fløyen i det republikanske partiet.
Denne plutselige omsorgen for folk som kanskje har fått litt for hard medfart i rettssystemet synes hyklersk og ekstremt lite troverdig. Jeg kan jo på dette tidspunkt påpeke at jeg forsåvidt kan ha medfølelse med Libby i denne saken, men hvorvidt han er for hardt straffet er ikke poenget her. Poenget er at Bush i løpet av sin guvernørtid i Texas var kjent for sin "effektivitet" i gjennomføringer av dødsdommer og har siden den tid profilert seg på tøffhet i kriminalpolitikken, på samme måte som han har fjernet rettssikkerhet for vanlige folk i sin uhemmede kamp mot terror (avlytting, tilfeldige arrestasjoner, ja, patriot act, trengs det sies mer). For å ikke nevne at geneve-konvesjonen gjerne kan tilsidesettes dersom man kanskje, muligens, med en viss (u)sikkerhet tror man har med en terroristsympatisør å gjør. Og så videre. Det jeg prøver å si er at omsorgen Bush nå viser for Libby er hul og dobbeltmoralsk i forhold til behandlingen av "folk flest".
Lederen i gårsdagens New York Times er i så måte ganske beskrivende (selv om eksempelet ikke kan sies å representere folk flest): "Within minutes of the Libby announcement, the same Republican commentators who fulminated when Paris Hilton got a few days knocked off her time in a county lockup were parroting Mr. Bush’s contention that a fine, probation and reputation damage were 'harsh punishment' enough for Mr. Libby." Washington Post, som var veldig kritisk til selve rettssaken sier i sin leder i går at selv om de er enig i at 30 måneder var for mye, er det umulig å forsvare at dette blir omgjort til ingenting! For som The Post også påpeker: "It's true that the felony conviction that remains in place, the $250,000 fine and the reputational damage are far from trivial. But so is lying to a grand jury. To commute the entire prison sentence sends the wrong message about the seriousness of that offense."
Da står man igjen med to muligheter; enten så var dette nok et eksempel på at Bush og de andre haukene i det Hvite Hus velger å heve seg og sine over loven, eller så kom avgjørelsen som en konsekvens av at presidenten egentlig var redd for hva Libby kunne funnet på å si når han så innsiden av en fengselscelle...
søndag 17. juni 2007
Palestina - Forutsigbar katastrofe
Det som mer og mer ligner på en borgerkrig mellom al-Fatah og Hamas i de palestinske områdene kom ikke som noen overraskelse på de av oss som har kritisert den politiske og økonomiske boikotten Vesten innførte mot selvstyremyndighetene etter at Hamas vant parlamentsvalget i Palestina i januar 2006. Enda mer graverende er det at bare Norge normaliserte forholdene til de palestinske myndighetene etter at al-Fatah og Hamas maktet å bli enig om en samlingsregjering i mars i år. Det jeg personlig mener er betegnende for vestlig syn og omtale av Hamas er mangelen på kunnskap om nyere utvikling i organisasjonen, ikke minst hvordan moderate krefter har fått mer og mer makt og innflytelse på politisk hold. For å unngå at denne utviklingen skulle bli reservert og at ekstremistene igjen overtok var det avgjørende at disse skrittene ble belønnet av Vesten og i neste omgang Israel. Dessverre var det ingen med politisk makt i verken Europa elle Nord-Amerika, med unntak av i Norge, som så (eller kanskje man ikke ønsket å se) denne åpenbare kausaliteten og dermed sitter man igjen med dagens situasjon.
Nå har man et Hamas-kontrollert Gaza og en al-Fatah-kontrollert Vestbredde. Opprøret eller maktkampen på Gaza kommer i et område hvor 70% av arbeidsstyrken er uten arbeid eller uten lønn, og hvor over 80% av befolkningen lever under den offisielle fattigdomsgrensa. Dette betyr med andre ord at man sulter. Legger man til de umenneskelige forholdene både på Vestbredden og Gaza, med alvorlige brudd på menneskerettighetene, byggingen av en ulovlig mur på kryss og tvers av de palestinske områdene, hundrevis av veisperringer som hindrer bevegelsesfrihet, nye ulovlige bosetninger, hundrevis av drap i året (141 barn(!) i 2006) gjennomført av Israel osv. osv. må man ha et særdeles skjevt gangsyn for å ikke se hva som måtte komme. Det palestinske folk er et folk uten håp for fremtiden, et folk som nærer et enormt hat til Israel og nå også har gitt opp det internasjonale samfunnet (med rette vil jeg si). Den vestlige boikotten var derfor ikke bare tidenes dobbeltmoral (eneste reaksjon Israel - som faktisk er parten som ulovlig okkuperer og undertrykker - får når de bryter internasjonale resolusjoner, inngåtte avtaler eller menneskerettighetene er fordømmelse), men også så opplagt uklok. Det groteske og triste paradokset nå er at man har fått en slags tostatsløsning, men dessverre ikke mellom Israel og Palestina.
Hva fremtiden vil bringe og hva som bør gjøres i Palestina på kort sikt skal ikke jeg filosofere om nå, til det er hendelsene for uoversiktelige og for nære i tid. At løsningen på lengre sikt derimot, til det beste for Israel, og ikke minst i rettferdighetens navn, ligger i at den 40 år gamle okkupasjonen opphører med opprettelsen av Palestina på Gaza og Vestbredden med Øst-Jerusalem som hovedstad, en fjerning av bosetterne, kompensasjon for forviste/flyktende palestinere og en løsning på fangespørsmålene mot en sikkerhetsgaranti for staten Israel, er det likevel liten tvil om.
Nå har man et Hamas-kontrollert Gaza og en al-Fatah-kontrollert Vestbredde. Opprøret eller maktkampen på Gaza kommer i et område hvor 70% av arbeidsstyrken er uten arbeid eller uten lønn, og hvor over 80% av befolkningen lever under den offisielle fattigdomsgrensa. Dette betyr med andre ord at man sulter. Legger man til de umenneskelige forholdene både på Vestbredden og Gaza, med alvorlige brudd på menneskerettighetene, byggingen av en ulovlig mur på kryss og tvers av de palestinske områdene, hundrevis av veisperringer som hindrer bevegelsesfrihet, nye ulovlige bosetninger, hundrevis av drap i året (141 barn(!) i 2006) gjennomført av Israel osv. osv. må man ha et særdeles skjevt gangsyn for å ikke se hva som måtte komme. Det palestinske folk er et folk uten håp for fremtiden, et folk som nærer et enormt hat til Israel og nå også har gitt opp det internasjonale samfunnet (med rette vil jeg si). Den vestlige boikotten var derfor ikke bare tidenes dobbeltmoral (eneste reaksjon Israel - som faktisk er parten som ulovlig okkuperer og undertrykker - får når de bryter internasjonale resolusjoner, inngåtte avtaler eller menneskerettighetene er fordømmelse), men også så opplagt uklok. Det groteske og triste paradokset nå er at man har fått en slags tostatsløsning, men dessverre ikke mellom Israel og Palestina.
Hva fremtiden vil bringe og hva som bør gjøres i Palestina på kort sikt skal ikke jeg filosofere om nå, til det er hendelsene for uoversiktelige og for nære i tid. At løsningen på lengre sikt derimot, til det beste for Israel, og ikke minst i rettferdighetens navn, ligger i at den 40 år gamle okkupasjonen opphører med opprettelsen av Palestina på Gaza og Vestbredden med Øst-Jerusalem som hovedstad, en fjerning av bosetterne, kompensasjon for forviste/flyktende palestinere og en løsning på fangespørsmålene mot en sikkerhetsgaranti for staten Israel, er det likevel liten tvil om.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
