Menn må på banen

Hege Ulstein skriver om menns manglende engasjement i likestillingsspørsmål på Dagsavisens nye nettsted for nettdebatt, nyemeninger.no. Ulstein har helt rett i at menn må på banen i disse spørsmålene. Ikke bare fordi det er viktig for å få gjort noe med vold mot kvinner, voldtekter, likelønn og lik rett til foreldrepermisjon. Heller ikke bare fordi det er riktig av menn å gjøre det. Men også fordi dette angår menn i aller høyeste grad.

Det er våre mødre, søstre, kjærester og venner som blir utsatt for grov vold, som blir seksuelt misbrukt, som får underbetalt for jobbene de gjør og som blir møtt med sjikane og trusler når de stikker hodet frem i samfunnsdebatten. Om menn ikke engasjerer seg fordi det er moralsk riktig bør de i alle fall gjøre det for å forsvare, fremheve og beskytte sine nærmeste. Da sikter jeg ikke bare til engasjement og tilstedeværelse i samfunnsdebatten, men også til diskusjonene i de nære relasjonene. De er minst like viktige, for dessverre er det våre fedre, brødre, kjærester og venner som utfører undertrykkelsen av kvinner i dagens Norge.

Dessuten angår mange av likestillingsspørsmålene menn direkte. Jeg undres stadig over hvor få menn som argumenterer for tredeling/todeling eller i det minste en fedrekvote i debatten om foreldrepermisjon. Spørsmålet om foreldrepermisjon handler ikke bare om kvinners rettigheter og lønn på arbeidsmarkedet, men om våre rettigheter i hjemmet. Det er faktisk menn som må kjempe denne kampen, for mange kvinner motarbeider en utjevning av rettigheter på dette området. Det er ikke uforståelig i seg selv at kvinner vil beholde de fortrinnene de har, men mye forskning tyder på at det blir vanskelig å få til likestilling på arbeidsmarkedet uten tilsvarende på hjemmebane. Med andre ord er det også en hemsko for kvinner å blir forfordelt i forhold til permisjon. I teorien er jo ikke kvinnene forfordelt, men så lenge menn verken har egen opptjeningsrett eller egne rettigheter til permisjon (utover 12 uker), vil mor ta de resterende ukene. Det handler om kjønnsrollemønster, vanskelige arbeidsgivere og dårligere økonomi for familien fordi far i flertallet av tilfellene tjener mer enn mor.

Personlig mener jeg vi minimum må få på plass en tredelingsordning og på sikt bør det arbeides for en todeling. Først da vil menn og kvinner ha lik rett på tid med barna og først da vil det være like "risikabelt" å ansette en ung mann som en ung kvinne. Først da da kan både menn og kvinner bli gravide i en arbeidsgivers øyne.

Ytringsfrihet - igjen

Som utvekslingsstudent i Kairo har det vær et sørgelig skue å følge debatten i norske medier den siste uken, i etterkant av Dagbladets trykking av muslimenes siste profet avbildet som en gris. Det har også vært krevende å svare egyptiske studenter på hvorfor norske aviser har en trang til å trykke karikaturer hele tiden. Fikk man ikke skapt nok splid ved forrige korsvei spør man seg her. Da nytter det ikke å skjule seg bak ytringsfriheten, for betyr det at man har en frihet at man er nødt til å bruke den? Selvsagt ikke. Norske redaktører har ingen publiseringsplikt.

Jeg bestrider ikke en hver avis rett til å trykke alt de finner redaksjonelt forsvarlig, jeg vil selvsagt også forsvare og kjempe for den retten. Likevel sitter jeg med en følelse at konstituert redaktør Lars Helle hadde et behov for å vise at Dagbladet under hans ledelse hadde fått en ny redaksjonell linje, at man nesten trykket denne saken for å vise at man tør. Det er selvsagt bare synsing fra min side, men det er vanskelig å begripe hvordan man kan lage førstesidesak om en link på en facebook-gruppe. Det virker syltynt. Poenget er likevel ikke hvorvidt saken var en sak. Sett fra mitt ståsted synes det å ikke trykke tegningen(e) å være et sterkere utrykk for ytringsfrihet enn å trykke dem på trass (slik BT gjorde i fjor høst).

Det å krenke enkeltpersoner eller grupper gjennom provokative handlinger er ikke en god målestokk på ytringsfrihet. Det fører bare til økt konfliktnivå mellom majoritets- og i dette tilfelle den muslimske minoritetsbefolkningen. Dette gjelder ikke bare muslimer, men også jøder, sikher, etniske grupper eller kristne for den del. Det som likevel gjør de gjentatte trykkingene av profeten Muhammed ekstra destruktive, er at de bidrar til å stigmatisere muslimer ytterligere i et europeisk/norsk klima der muslimer er den nye Fienden.

Offisielt, fra politikerhold, media og privatpersoner, er det fundamentalister man er ute etter, men titt og ofte skjæres alle under en kam. Nå er ikke undertegnede redaktør for noe medium, men en redaktør må også vurdere hvilket klima for debatt og mellommenneskelig dialog man ønsker å bidra til i det samfunnet man opererer i. BT,

Dagbladet og Aftenposten med flere ønsker tydeligvis å bygge opp under antimuslimske holdninger for å ”bevise” at man ikke er feige og at man ikke lar seg kneble. Da har jeg mer sansen for Bjørgulv Braanens redaksjonelle linje, ført i pennen 30. oktober 2009 (Klassekampen):

”Å fordømme handlinger og synspunkter som ufornuftige, slik mange av oss gjorde under karikaturstriden, er ikke et angrep på ytringsfriheten, men en virkeliggjøring av den.”

Høyresidas enkle syn på verdiskaping

Jeg sitter ofte igjen med et inntrykk av at høyresiden mener man ikke kan skape verdier i offentlig sektor. Akkurat som om at det offentlige forbruker verdier, mens det private næringslivet skaper verdier. Så enkel er kun verden for kapitalister som kjenner prisen på alt, men ikke verdien av noe. For skal man følge dette resonnementet til sin ytterste konsekvens betyr det at et privat begravelsesbyrå skaper verdier, mens fødeavdelinger ved offentlig sykehus forbruker verdier.

Verdiskaping skjer i vareproduksjon, men også i tjenesteproduksjon. Jens Stoltenberg forklarte dette på eksemplarisk vis da han på et frokostmøte i valgkampen sa at det å lage en buss (vareproduksjon) er verdiskaping, men det er liten vits med en buss som ingen kjører. Derfor er det også verdiskaping å kjøre buss (tjenesteproduksjon).

Den sosialdemokratiske/nordiske samfunnsmodellens vinneroppskrift er nettopp arbeidsfordelingen mellom det private næringslivet og velferdsstaten vår. Staten skal ikke produsere tannkrem og skolisser, men vi løser best i felleskap oppgaver slik som utdanning, sykehus, jernbaneutbygging og eldreomsorg. Et anstendig arbeidsliv med 8-timers normalarbeidsdag og trygghet for at ungene dine har det bra i barnehagen gjør at mennesker blir mer produktive og innovative i jobben sin.

Gang etter gang kommer Norge høyt opp på listene over verdens mest produktive og innovative land. Og gang etter gang klør verdens høyreliberale økonomer seg i hodet, for dette er stikk i strid med den rådende økonomiske tankegangen i verden i dag. Men når virkeligheten ikke stemmer overens med lærebøkene, så er det lærebøkene det er noe feil med, ikke virkeligheten.

Tilbake

I løpet av påsken er det ikke bare messias som vil gjenoppstå, men også denne bloggen. "Første" innlegg kommer snart!