I sin juletale proklamerte pave Benedict XVI at bekjempelse av homofili er like viktig som å redde regnskogen, i følge BBC. Ordene falt under en førjulsaudiens med kardinaler og høytstående stab i Vatikanet i går. - Kirken snakker om menneskets natur som «mann» og «kvinne», og ber om at denne orden respekteres. Dette er ikke utdatert metafysikk, det kommer fra troen på Skaperen og fra skapelsens språk. Hvis vi skulle forakte dette, ville det bety selvødeleggelse for mennesker, sa paven.
Det beste man kan gjøre er kanskje å bare ignorere paven og hans ignorante uttalelser, men når man vet hvilken makt og innflytelse han har over millioner av mennesker i verden, er det vanskelig å la være på selveste julaften. Det er jo betimelig å spørre hvor mange liv, både heterofile og homofile, den katolske kirke kunne vært med å redde hadde de akseptert kondom som et middel i kampen mot HIV i Afrika..I stedet bruker paven og kirken sin innflytelse på å trakassere homofile og dermed øke faren for selvmord og liv i skam verden over.
Jeg skal ikke gå inn i en religiøs diskusjon, og jeg respekterer selvsagt alles rett til å tro og mene hva de vil, også dersom det innebærer diskrminering av enkeltmennesker eller grupper i samfunnet. Jeg konstaterer likevel at den katolske kirke og paven mener at en Gud som fordømmer folk for hvem de er, er en Gud vi alle bør tilbe.
Dersom paven har rett og Gud faktisk mener det paven mener, ja, da tror jeg heller jeg setter menneskeverdet og likeverdet foran Gud, så får jeg heller ta min straff når døden kommer.
Jeg gleder meg til å feire jul i kveld, en jul der familien og respekten for hverandre står i fokus, uavhengig av om de jeg skal feire med er religiøse eller ei. Så får heller den katolske kirke stå for fordømmelsen i julehøytiden.
onsdag 24. desember 2008
tirsdag 2. desember 2008
Et godt forslag og en viktig debatt
Helseminister Bjarne Håkon Hanssen kastet i går det han selv betegnet som en brannfakkel inn i samfunnsdebatten, da han lanserte ideen om å kunne gi reseptbelagt heroin til de tyngste brukerne. Han sier han ikke har konkludert, men at han ønsker å skape debatt. Årsaken for at han vurderer tiltaket er som han sier til Dagbladet: -Det finnes en del i rusmiljøet som har ruset seg så kraftig over så mange år, at veien fram til å bli helt rusfri kan bli for lang. Da blir spørsmålet hvordan vi kan gi dem menneskeverd. Derfor tror jeg vi må ta en debatt i Norge om det er riktig å bruke utdeling av heroin som virkemiddel for denne gruppa.
At land som Tyskland, Sveits og nå sist Danmark har hatt eller vurderer prøveprosjekter har nok også spilt inn på aktualiteten i dette. Sveits har nettopp, i en folkeavstemming, bestemt at tiltaket skal bli permanent etter et veldig suksessfullt prøveprosjekt. Tanken på at femti prosent av Norges befolkning skal støtte prosjektet er ganske fjern slik det ser ut nå. Likevel har jeg håp om at denne debatten skal hjelpe folk å få opp øynene.
Reaksjonene har ikke latt vente på seg, ikke minst fra egne partifeller. Heldigvis er det mange som skjønner hvorfor dette et viktig, i det minste hvor viktig det er å tørre å ta debatten. Både debattredaktør i BT, Hilde Sandvik, og Sv'er Hans Ebbing har debattert dette på en god måte i Bergens Tidende i forkant av utspillet. Jeg må nesten spørre: På hvor mange andre politiske områder er det fortsatt tabu å diskutere nye løsninger etter 30 år med feilslått politikk?
Jeg vil i fortsettelsen ta meg den frihet å gjengi deler av innlegget Hans Ebbing brukte for å avkriminalisere narkotika, for å vise hvorfor dagens debatt preges av kunnskapsløshet og feighet.
At land som Tyskland, Sveits og nå sist Danmark har hatt eller vurderer prøveprosjekter har nok også spilt inn på aktualiteten i dette. Sveits har nettopp, i en folkeavstemming, bestemt at tiltaket skal bli permanent etter et veldig suksessfullt prøveprosjekt. Tanken på at femti prosent av Norges befolkning skal støtte prosjektet er ganske fjern slik det ser ut nå. Likevel har jeg håp om at denne debatten skal hjelpe folk å få opp øynene.
Reaksjonene har ikke latt vente på seg, ikke minst fra egne partifeller. Heldigvis er det mange som skjønner hvorfor dette et viktig, i det minste hvor viktig det er å tørre å ta debatten. Både debattredaktør i BT, Hilde Sandvik, og Sv'er Hans Ebbing har debattert dette på en god måte i Bergens Tidende i forkant av utspillet. Jeg må nesten spørre: På hvor mange andre politiske områder er det fortsatt tabu å diskutere nye løsninger etter 30 år med feilslått politikk?
Jeg vil i fortsettelsen ta meg den frihet å gjengi deler av innlegget Hans Ebbing brukte for å avkriminalisere narkotika, for å vise hvorfor dagens debatt preges av kunnskapsløshet og feighet.
"Misbruken av narkotiske stoff, særleg heroin og andre stoff basert på opium, må avkriminaliserast slik at ressursane i politi og rettsvesen kan konsentrere seg om bakmennene og omsetjinga, marknadsmekanismane, som er sjølve drivkrafta bak elendet.
Narkomani må diagnostiserast som sjukdom og dei narkomane må få tilbod om reint stoff (medisin) med styrt tildeling ut frå medisinske kriterium, av legar med særskild autorisasjon. Utdeling og bruk må skje med medisinsk assistanse og kontrollerte vilkår for å unngå smitte og ulovleg omsetjing. Det må utdannast spesialisert helse- og sosialarbeidarar for desse oppgåvene.
Utdeling og forbruk må skje i eigne hus/institusjonar der ein kombinerer dette med behandling med sikte på avvenjing og sosiale hjelpetiltak. Målet må vere å få flest muleg misbrukarar tilbake til samfunnet i form av arbeid, bustad, nytt sosialt miljø, utdanning osv.
Dei som er komne så langt i sin narkomani at dei ikkje lenger er motiverte for dette eller greier å gjennomføre slik tilbakeføring, må vere velkomne i sosiale miljø lagt til rettast i eigne hus.
Om lag 70 prosent av dei innsette i norske fengsel er der på grunn av bruk, oppbevaring eller omsetjing av narkotika. Det skaper ein marknad for narkotiske stoff bak murane, slik at fengsla si nødvendige oppgåve i samfunnet blir undergraven.
Ein stadig større del av fengsla sine ressursar går med til å kjempe mot denne utviklinga, med tvilsame resultat, på kostnad av meir byggjande oppgåver. Kriminaliseringa av narkotikabruken fører til at fengsla meir enn nokon gong blir ein generator for endå meir kriminalitet. Dei er blitt ein statleg rekrutteringsmekanisme til narkotikamarknaden. Eit kvart større fengsel i Norge har eit ståande tilbod om «varer» også til ikkje-narkomane fangar som visseleg kan kjenne behov for ein fridomstripp - innafor murane.
Strategien i hovedpunkta ovanfor er vel utprøvd med langvarige forsøk i fleire land Norge kan samanliknast med. Mest kjent er forsøket i Zürich som gjekk over ein periode av 12 år og som er vitskapleg evaluert i det amerikanske medisinske tidsskriftet The Lancet. Hovudresultata er desse:
- Kriminalitet og prostitusjon som sideverknad av narkotikabruken går dramatisk ned.
- Rekrutteringa av misbrukarar går over tid sterkt ned (i Zürich 82 %).
- Ein stor del av dei narkomane kjem i arbeid, skaffar seg bolig og får nytt sosialt tilvere og eit meir humant liv.
- Konfliktane mellom narkomane og «folk flest» blir mindre, toleransen større.
- Politi og rettsapparat får frigjort ressursar for å kjempe mot kriminalitet.
Andre forsøk har vist at medisinsk styrt nedtrapping av heroinbruk er meir effektiv både medisinsk og økonomisk enn narkotiske erstatningsstoff som Metadon, Subutex m.m. i arbeidet med avvenning."
Jeg har dessverre ingen tro på at så mange av partiene implementerer dette i sine partiprogrammer, ei heller mitt eget parti, men håpet er at kanskje utspillet til helseministeren kan føre til at vi i alle fall kommer et skritt nærmere en verdig og kunnskapsbasert narkotika- og ruspolitikk.fredag 22. august 2008
Kurderne må få bli
I en rekke artikler har Bergens Tidende satt søkelys på de kurdiske asysøkerne fra Nord-Irak som for rundt åtte år siden fikk midlertidig opphold uten rett på familiegjeforening (MUF). I 2005 ga UDI opphold til 197 av kurderne. Oppholstillatelsen skulle vise seg å være i strid med de politiske retningslinjene fra departementet, og det som skulle bli den såkalte UDI-skandalen førte blant annet til at daværende UDI-direktør Manuel Ramin Osmundsen trakk seg. For kurderne betydde det at søknadene deres måtte behandles på nytt. Foreløpig ser det ut til at de fleste nå får avslag.
Uavhengig av hva man måtte mene om hvor liberal eller restriktiv asylpolitikk Norge bør føre, vil nok alle være enige i at alle søkere skal behandles likt basert på det gjeldende regelverket. Noe annet ville undergravd hele asylinstituttet. Likevel mener jeg at det ikke er tvil om at disse 197 kurderne må få permanent opphold.
Det spesielle i denne saken er at det er norske myndigheter ved UDI og ulike norske politikere med markeringsbehov som har sørget for at disse menneskene snart har ventet i 10 år på å få en endelig behandling av deres søknad. Dette er en skandale mye større enn UDI-skandalen, og den rammer nær 200 uskyldige ofre. Dessuten fikk de på et gitt tidspunkt innvilget opphold i Norge. Derfor er argumentet om at oppholstillatelse for disse kan skape presedens i beste fall bygget på uvitenhet.
Norske myndigheter har påført mennesker som har måttet flykte fra sine familier og hjem en enorm byrde ved å vingle i denne saken. Alle skjønner at slike påkjenninger tærer på folks psyke. I tillegg har de fleste kurderne det her er snakk om mange og nære kontakter i Norge, mange har jobb og snakker språket flytende. BT kunne mandag fortelle om Choman, en kurdisk flyktning med en datter i Norge, som har fått avslag. Han har jobbet og betalt sin skatt. Men i følge UDI er ikke dette god nok tilknytting til landet for å få opphold. Det han på grunn av norske myndigheters feilbehandling har måttet gå i gjennom disse ni årene er heller ikke grunn god nok til å gi opphold av menneskelige hensyn, i følge UDI.
Jussprofessor Hans Petter Graver, som ledet utvalget som ledet til UDI-skandalen, mener nå at kurderne må få bli: "Disse menneskene er blitt rammet av en lang historie av politisk og administrativ beslutningsvegring, maktkamp og demonstrasjonsbehov".
197 kurdere har vært gjennom en umenneskelig påkjenning på grunn av forhold i hjemlandet og på grunn av norske myndigheter. Det er på tide vi som medmennesker tar ansvar og gir dem livet og verdigheten tilbake.
Uavhengig av hva man måtte mene om hvor liberal eller restriktiv asylpolitikk Norge bør føre, vil nok alle være enige i at alle søkere skal behandles likt basert på det gjeldende regelverket. Noe annet ville undergravd hele asylinstituttet. Likevel mener jeg at det ikke er tvil om at disse 197 kurderne må få permanent opphold.
Det spesielle i denne saken er at det er norske myndigheter ved UDI og ulike norske politikere med markeringsbehov som har sørget for at disse menneskene snart har ventet i 10 år på å få en endelig behandling av deres søknad. Dette er en skandale mye større enn UDI-skandalen, og den rammer nær 200 uskyldige ofre. Dessuten fikk de på et gitt tidspunkt innvilget opphold i Norge. Derfor er argumentet om at oppholstillatelse for disse kan skape presedens i beste fall bygget på uvitenhet.
Norske myndigheter har påført mennesker som har måttet flykte fra sine familier og hjem en enorm byrde ved å vingle i denne saken. Alle skjønner at slike påkjenninger tærer på folks psyke. I tillegg har de fleste kurderne det her er snakk om mange og nære kontakter i Norge, mange har jobb og snakker språket flytende. BT kunne mandag fortelle om Choman, en kurdisk flyktning med en datter i Norge, som har fått avslag. Han har jobbet og betalt sin skatt. Men i følge UDI er ikke dette god nok tilknytting til landet for å få opphold. Det han på grunn av norske myndigheters feilbehandling har måttet gå i gjennom disse ni årene er heller ikke grunn god nok til å gi opphold av menneskelige hensyn, i følge UDI.
Jussprofessor Hans Petter Graver, som ledet utvalget som ledet til UDI-skandalen, mener nå at kurderne må få bli: "Disse menneskene er blitt rammet av en lang historie av politisk og administrativ beslutningsvegring, maktkamp og demonstrasjonsbehov".
197 kurdere har vært gjennom en umenneskelig påkjenning på grunn av forhold i hjemlandet og på grunn av norske myndigheter. Det er på tide vi som medmennesker tar ansvar og gir dem livet og verdigheten tilbake.
onsdag 11. juni 2008
Anstendigheten seiret!
I dette øyeblikk diskuterer Odelstinget forslaget til ny felles ekteskapslov, en lov som etter alle solemerker blir vedtatt i sin helhet og bekreftet av Lagtinget i neste uke. Dette er en gledens dag, men det burde kanskje egentlig ha vært en selvfølgelighetens dag.
Kampen for full likestilling og likeverd uavhengig av legning har vært en lang en. Frem til 1972 var faktisk homofili forbudt, og "utøvelse av homofili" en kriminell handling. Regjeringen Bratteli (Ap) foreslo dette året å oppheve forbudet og i 1982 ble homofili fjernet fra listen over psykiske lidelser hos Sosialdepertementet. Året før vedtok Stortinget et strafferettslig vern av homofile mot diskriminering etter forslag fra regjeringen Brundtland (Ap). I dag kan det kanskje virke utrolig at homofili var en sykdom og kriminalisert for bare 36 år siden, men det er nok et eksempel på at Frihet, Likhet og Solidaritet ikke kommer av seg selv. Kreftene i mot er mange og kan eksemplifiseres ved hjelp av Kristelig Folkeparti. I 1972 var partiet sterkt i mot å fjerne forbudet med Kåre Kristiansen i spissen. De var i mot å friskmelde homofile og de var sterkt i mot partnerskapsloven da den ble vedtatt i 1993. En lov som ble foreslått av statsråd Grete Berget (Ap). KrF og Kjell Magne Bondevik prøvde til overmål faktisk å avvikle partnerskapsloven i 1996. Dersom KrF kan stå som eksempel på et parti og en bevegelse som konsekvent kjemper mot mer likestilling er det gledelig at Arbeiderpartiet og arbeiderbevegelsen er eksemplet på det motsatte. Arbeiderpartiet har stått i front i kampen og faktisk foreslått alle endringer som til nå er gjort. Det gjør meg stolt, og denne stolthet deler vi sosialdemokrater med alle andre som har stått på for dagens lovendring og ikke minst de kampene som har blitt kjempet tidligere.
Dagens felles ekteskapslov er kommet i stand fordi Arbeiderpartiet nok en gang har kjempet for rettferdighet sammen med SV, et annet parti som alltid står på likeverdets side. Argumentene for denne loven vil på mange måter gi seg selv, men la meg ta for meg noen av motargumentene Krf (og FrP) kommer med. Det er forøvrig ganske søtt å se at KrF nå kjemper innbitt for en partnerskapslov de ville avvikle så sent som for 12 år siden.
Skadelig for ekteskapet:
Jeg har problemer med å se hvorfor det er skadelig for ekteskapet som institusjon at flere får tilgang til å ordne sitt kjærlighetsforhold i juridisk ordnede forhold. Jeg har problemer med å se hvorfor det er til skade for en rettighet majoriteten innehar dersom flere blir tildelt denne rettigheten. Det er jo ikke som om heterofile mister sin rett til å gifte seg eller at flere blir homofile dersom vi vedtar denne loven. Denne loven gjør ikke at flere heterofile lar vær å gifte seg eller at flere skiller seg. Hvordan kan denne loven skade eksteskapet? Dersom man tenker i forhold til (en konservativ tolkning av) religion er det underlig at man i så fall samtidig støtter partnerskapsloven. Dessuten kan ikke staten lage lovverk ut i fra en eller flere religioner. "En anstendig stat ydmyker ikke sine innbyggere" (sitat fra Spanias statsminister Zapatero, gjentatt gledelig mange ganger fra Stortingets talerstol i dag).
Skadelig for barna:
Det blir ofte hevdet at tilhengere av loven skyver barna foran seg og at man må tenke på barnas beste. Det er jo nettopp det siste loven gjør! Barn som vokser opp med homofile foreldre i dag har ikke samme juridiske rettigheter i forhold til sine foreldre som andre barn. Det er vår plikt som samfunn å rette opp denne forskjellsbehandlingen. Barna skal ikke straffes.
Gjennom endring av bioteknologiloven og barneloven sikrer vi rettighetene til barn av homofile foreldre. Dette vil gi barna rett på arv dersom den ene faller fra og juridisk tilknytning til besteforeldrene på begge sider. Og ikke minst, barna vil ha to juridiske foreldre fra fødselen av. I dag drar lesbiske kvinner til Danmark for assistert befruktning hvor sæddonor er anonym. Med tanke på at vi i Norge tilbyr assistert befruktning til heterofile kvinner skal selvsagt også lesbiske kvinner få denne rettigheten. Samtidig vil barn av både lesbiske og heterofile kvinner unnfanget på denne måten få rett på å vite sitt biologiske opphave ved fylte 18 år. Dette er likestilling mellom kvinner og styrking av barns rettigheter samtidig.
For å ta et eksempel: Dersom foreldrene til et barn dør og den nærmeste familie er en onkel og han er i et homofilt partnerskap kan ikke denne onkelen overta ungen fordi de er et homofilt par. I følge dagens lovverk er det bedre for barnet at anvaret overtas av fosterforeldre. Det som er enda mer underlig er at onkelen kunne overtatt ansvaret dersom han hadde skilt seg fra sin partner! Er dette å sikre barns beste? Men denne loven er ikke bare viktig for de juridiske rettighetene til barn, den har også veldig mye å si for å fjerne stigmatisering av barn. Vi som samfunn forteller nå alle barn i dette riket at de er like mye verdt, like velkomne og har de samme rettighetene.
Motstandere av loven sier at en ting er assistert befruktning i Norge (som de også er i mot), men hva med de som blir unnfanget i utlandet der sæddonor er anonym? Hva med barnets rett til å vite sitt opphav sies det? Selv om vi ved norsk lov sier at vi ikke ønsker anonyme sæddonorer (i og for seg enig i det), skal vi da ikke akseptere barn unnfanget i utlandet med norske foreldre og gi de samme lovbeskyttelse? Bare å stille spørsmålet er for meg absurd.
Loven gir verdighet til både voksne og barn, den gir rettferdighet for alle grupper i landet og den bidrar til å endre holdninger og fjerne stigmatisering og fordommer. Og dersom man har problemer med homofilt samliv av religiøse grunner, ja så er det i og for seg greit nok, men ikke la det gå ut over alle de barn som vokser opp i homofile hjem, eller som er homofile selv, i argumentasjonen. De fortjener bedre.
Religiøse argumenter:
Jeg kommer til å bruke et sitat fra The West Wing, jeg er nettopp begynt på å se gjennom alt på nytt, og er nå på sesong 2. Jeg synes dette sitatet hentet fra en episode der en samling av radioverter er i det Hvite Hus for å treffe presidenten er treffende. I det president Bartlet kommer inn begynner han tidlig å snakke til Dr. jenna Jacobs. Slik går det for seg:
President Josiah Bartlet: - Good. I like your show. I like how you call homosexuality an abomination.
Dr. Jenna Jacobs: - I don't say homosexuality is an abomination, Mr. President. The Bible does. President Josiah Bartlet: - Yes it does. Leviticus.
Dr. Jenna Jacobs: - 18:22.
President Josiah Bartlet: - Chapter and verse. I wanted to ask you a couple of questions while I have you here. I'm interested in selling my youngest daughter into slavery as sanctioned in Exodus 21:7. She's a Georgetown sophomore, speaks fluent Italian, always cleared the table when it was her turn. What would a good price for her be? While thinking about that, can I ask another? My Chief of Staff Leo McGarry insists on working on the Sabbath. Exodus 35:2 clearly says he should be put to death. Am I morally obligated to kill him myself or is it okay to call the police? Here's one that's really important because we've got a lot of sports fans in this town: touching the skin of a dead pig makes one unclean. Leviticus 11:7. If they promise to wear gloves, can the Washington Redskins still play football? Can Notre Dame? Can West Point? Does the whole town really have to be together to stone my brother John for planting different crops side by side? Can I burn my mother in a small family gathering for wearing garments made from two different threads? Think about those questions, would you? One last thing: while you may be mistaking this for your monthly meeting of the Ignorant Tight-Ass Club, in this building, when the President stands, nobody sits.
Jeg vil til slutt sitere dagens saksordfører Gunn Karin Gjul (Ap) i sin redegjørelse til Stortinget:
"Det er et historisk sus over den beslutningen vi vil ta i Odelstinget i dag. Vi setter et endelig punktum for diskriminering og forskjellsbehandling av homofile i norsk lov. Vi sørger for at barn av lesbiske og homofile får de samme rettighetene som alle andre norske barn. Og i dag sluttfører vi kampen med å vedta en felles ekteskapslov! Med andre ord – dette er en dag i kjærlighetens tegn."
Så er vi kanskje omsider en anstendig nasjon likevel.
Gratulerer med dagen!
Kampen for full likestilling og likeverd uavhengig av legning har vært en lang en. Frem til 1972 var faktisk homofili forbudt, og "utøvelse av homofili" en kriminell handling. Regjeringen Bratteli (Ap) foreslo dette året å oppheve forbudet og i 1982 ble homofili fjernet fra listen over psykiske lidelser hos Sosialdepertementet. Året før vedtok Stortinget et strafferettslig vern av homofile mot diskriminering etter forslag fra regjeringen Brundtland (Ap). I dag kan det kanskje virke utrolig at homofili var en sykdom og kriminalisert for bare 36 år siden, men det er nok et eksempel på at Frihet, Likhet og Solidaritet ikke kommer av seg selv. Kreftene i mot er mange og kan eksemplifiseres ved hjelp av Kristelig Folkeparti. I 1972 var partiet sterkt i mot å fjerne forbudet med Kåre Kristiansen i spissen. De var i mot å friskmelde homofile og de var sterkt i mot partnerskapsloven da den ble vedtatt i 1993. En lov som ble foreslått av statsråd Grete Berget (Ap). KrF og Kjell Magne Bondevik prøvde til overmål faktisk å avvikle partnerskapsloven i 1996. Dersom KrF kan stå som eksempel på et parti og en bevegelse som konsekvent kjemper mot mer likestilling er det gledelig at Arbeiderpartiet og arbeiderbevegelsen er eksemplet på det motsatte. Arbeiderpartiet har stått i front i kampen og faktisk foreslått alle endringer som til nå er gjort. Det gjør meg stolt, og denne stolthet deler vi sosialdemokrater med alle andre som har stått på for dagens lovendring og ikke minst de kampene som har blitt kjempet tidligere.
Dagens felles ekteskapslov er kommet i stand fordi Arbeiderpartiet nok en gang har kjempet for rettferdighet sammen med SV, et annet parti som alltid står på likeverdets side. Argumentene for denne loven vil på mange måter gi seg selv, men la meg ta for meg noen av motargumentene Krf (og FrP) kommer med. Det er forøvrig ganske søtt å se at KrF nå kjemper innbitt for en partnerskapslov de ville avvikle så sent som for 12 år siden.
Skadelig for ekteskapet:
Jeg har problemer med å se hvorfor det er skadelig for ekteskapet som institusjon at flere får tilgang til å ordne sitt kjærlighetsforhold i juridisk ordnede forhold. Jeg har problemer med å se hvorfor det er til skade for en rettighet majoriteten innehar dersom flere blir tildelt denne rettigheten. Det er jo ikke som om heterofile mister sin rett til å gifte seg eller at flere blir homofile dersom vi vedtar denne loven. Denne loven gjør ikke at flere heterofile lar vær å gifte seg eller at flere skiller seg. Hvordan kan denne loven skade eksteskapet? Dersom man tenker i forhold til (en konservativ tolkning av) religion er det underlig at man i så fall samtidig støtter partnerskapsloven. Dessuten kan ikke staten lage lovverk ut i fra en eller flere religioner. "En anstendig stat ydmyker ikke sine innbyggere" (sitat fra Spanias statsminister Zapatero, gjentatt gledelig mange ganger fra Stortingets talerstol i dag).
Skadelig for barna:
Det blir ofte hevdet at tilhengere av loven skyver barna foran seg og at man må tenke på barnas beste. Det er jo nettopp det siste loven gjør! Barn som vokser opp med homofile foreldre i dag har ikke samme juridiske rettigheter i forhold til sine foreldre som andre barn. Det er vår plikt som samfunn å rette opp denne forskjellsbehandlingen. Barna skal ikke straffes.
Gjennom endring av bioteknologiloven og barneloven sikrer vi rettighetene til barn av homofile foreldre. Dette vil gi barna rett på arv dersom den ene faller fra og juridisk tilknytning til besteforeldrene på begge sider. Og ikke minst, barna vil ha to juridiske foreldre fra fødselen av. I dag drar lesbiske kvinner til Danmark for assistert befruktning hvor sæddonor er anonym. Med tanke på at vi i Norge tilbyr assistert befruktning til heterofile kvinner skal selvsagt også lesbiske kvinner få denne rettigheten. Samtidig vil barn av både lesbiske og heterofile kvinner unnfanget på denne måten få rett på å vite sitt biologiske opphave ved fylte 18 år. Dette er likestilling mellom kvinner og styrking av barns rettigheter samtidig.
For å ta et eksempel: Dersom foreldrene til et barn dør og den nærmeste familie er en onkel og han er i et homofilt partnerskap kan ikke denne onkelen overta ungen fordi de er et homofilt par. I følge dagens lovverk er det bedre for barnet at anvaret overtas av fosterforeldre. Det som er enda mer underlig er at onkelen kunne overtatt ansvaret dersom han hadde skilt seg fra sin partner! Er dette å sikre barns beste? Men denne loven er ikke bare viktig for de juridiske rettighetene til barn, den har også veldig mye å si for å fjerne stigmatisering av barn. Vi som samfunn forteller nå alle barn i dette riket at de er like mye verdt, like velkomne og har de samme rettighetene.
Motstandere av loven sier at en ting er assistert befruktning i Norge (som de også er i mot), men hva med de som blir unnfanget i utlandet der sæddonor er anonym? Hva med barnets rett til å vite sitt opphav sies det? Selv om vi ved norsk lov sier at vi ikke ønsker anonyme sæddonorer (i og for seg enig i det), skal vi da ikke akseptere barn unnfanget i utlandet med norske foreldre og gi de samme lovbeskyttelse? Bare å stille spørsmålet er for meg absurd.
Loven gir verdighet til både voksne og barn, den gir rettferdighet for alle grupper i landet og den bidrar til å endre holdninger og fjerne stigmatisering og fordommer. Og dersom man har problemer med homofilt samliv av religiøse grunner, ja så er det i og for seg greit nok, men ikke la det gå ut over alle de barn som vokser opp i homofile hjem, eller som er homofile selv, i argumentasjonen. De fortjener bedre.
Religiøse argumenter:
Jeg kommer til å bruke et sitat fra The West Wing, jeg er nettopp begynt på å se gjennom alt på nytt, og er nå på sesong 2. Jeg synes dette sitatet hentet fra en episode der en samling av radioverter er i det Hvite Hus for å treffe presidenten er treffende. I det president Bartlet kommer inn begynner han tidlig å snakke til Dr. jenna Jacobs. Slik går det for seg:
President Josiah Bartlet: - Good. I like your show. I like how you call homosexuality an abomination.
Dr. Jenna Jacobs: - I don't say homosexuality is an abomination, Mr. President. The Bible does. President Josiah Bartlet: - Yes it does. Leviticus.
Dr. Jenna Jacobs: - 18:22.
President Josiah Bartlet: - Chapter and verse. I wanted to ask you a couple of questions while I have you here. I'm interested in selling my youngest daughter into slavery as sanctioned in Exodus 21:7. She's a Georgetown sophomore, speaks fluent Italian, always cleared the table when it was her turn. What would a good price for her be? While thinking about that, can I ask another? My Chief of Staff Leo McGarry insists on working on the Sabbath. Exodus 35:2 clearly says he should be put to death. Am I morally obligated to kill him myself or is it okay to call the police? Here's one that's really important because we've got a lot of sports fans in this town: touching the skin of a dead pig makes one unclean. Leviticus 11:7. If they promise to wear gloves, can the Washington Redskins still play football? Can Notre Dame? Can West Point? Does the whole town really have to be together to stone my brother John for planting different crops side by side? Can I burn my mother in a small family gathering for wearing garments made from two different threads? Think about those questions, would you? One last thing: while you may be mistaking this for your monthly meeting of the Ignorant Tight-Ass Club, in this building, when the President stands, nobody sits.
Jeg vil til slutt sitere dagens saksordfører Gunn Karin Gjul (Ap) i sin redegjørelse til Stortinget:
"Det er et historisk sus over den beslutningen vi vil ta i Odelstinget i dag. Vi setter et endelig punktum for diskriminering og forskjellsbehandling av homofile i norsk lov. Vi sørger for at barn av lesbiske og homofile får de samme rettighetene som alle andre norske barn. Og i dag sluttfører vi kampen med å vedta en felles ekteskapslov! Med andre ord – dette er en dag i kjærlighetens tegn."
Så er vi kanskje omsider en anstendig nasjon likevel.
Gratulerer med dagen!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
