I sin juletale proklamerte pave Benedict XVI at bekjempelse av homofili er like viktig som å redde regnskogen, i følge BBC. Ordene falt under en førjulsaudiens med kardinaler og høytstående stab i Vatikanet i går. - Kirken snakker om menneskets natur som «mann» og «kvinne», og ber om at denne orden respekteres. Dette er ikke utdatert metafysikk, det kommer fra troen på Skaperen og fra skapelsens språk. Hvis vi skulle forakte dette, ville det bety selvødeleggelse for mennesker, sa paven.
Det beste man kan gjøre er kanskje å bare ignorere paven og hans ignorante uttalelser, men når man vet hvilken makt og innflytelse han har over millioner av mennesker i verden, er det vanskelig å la være på selveste julaften. Det er jo betimelig å spørre hvor mange liv, både heterofile og homofile, den katolske kirke kunne vært med å redde hadde de akseptert kondom som et middel i kampen mot HIV i Afrika..I stedet bruker paven og kirken sin innflytelse på å trakassere homofile og dermed øke faren for selvmord og liv i skam verden over.
Jeg skal ikke gå inn i en religiøs diskusjon, og jeg respekterer selvsagt alles rett til å tro og mene hva de vil, også dersom det innebærer diskrminering av enkeltmennesker eller grupper i samfunnet. Jeg konstaterer likevel at den katolske kirke og paven mener at en Gud som fordømmer folk for hvem de er, er en Gud vi alle bør tilbe.
Dersom paven har rett og Gud faktisk mener det paven mener, ja, da tror jeg heller jeg setter menneskeverdet og likeverdet foran Gud, så får jeg heller ta min straff når døden kommer.
Jeg gleder meg til å feire jul i kveld, en jul der familien og respekten for hverandre står i fokus, uavhengig av om de jeg skal feire med er religiøse eller ei. Så får heller den katolske kirke stå for fordømmelsen i julehøytiden.
onsdag 24. desember 2008
tirsdag 2. desember 2008
Et godt forslag og en viktig debatt
Helseminister Bjarne Håkon Hanssen kastet i går det han selv betegnet som en brannfakkel inn i samfunnsdebatten, da han lanserte ideen om å kunne gi reseptbelagt heroin til de tyngste brukerne. Han sier han ikke har konkludert, men at han ønsker å skape debatt. Årsaken for at han vurderer tiltaket er som han sier til Dagbladet: -Det finnes en del i rusmiljøet som har ruset seg så kraftig over så mange år, at veien fram til å bli helt rusfri kan bli for lang. Da blir spørsmålet hvordan vi kan gi dem menneskeverd. Derfor tror jeg vi må ta en debatt i Norge om det er riktig å bruke utdeling av heroin som virkemiddel for denne gruppa.
At land som Tyskland, Sveits og nå sist Danmark har hatt eller vurderer prøveprosjekter har nok også spilt inn på aktualiteten i dette. Sveits har nettopp, i en folkeavstemming, bestemt at tiltaket skal bli permanent etter et veldig suksessfullt prøveprosjekt. Tanken på at femti prosent av Norges befolkning skal støtte prosjektet er ganske fjern slik det ser ut nå. Likevel har jeg håp om at denne debatten skal hjelpe folk å få opp øynene.
Reaksjonene har ikke latt vente på seg, ikke minst fra egne partifeller. Heldigvis er det mange som skjønner hvorfor dette et viktig, i det minste hvor viktig det er å tørre å ta debatten. Både debattredaktør i BT, Hilde Sandvik, og Sv'er Hans Ebbing har debattert dette på en god måte i Bergens Tidende i forkant av utspillet. Jeg må nesten spørre: På hvor mange andre politiske områder er det fortsatt tabu å diskutere nye løsninger etter 30 år med feilslått politikk?
Jeg vil i fortsettelsen ta meg den frihet å gjengi deler av innlegget Hans Ebbing brukte for å avkriminalisere narkotika, for å vise hvorfor dagens debatt preges av kunnskapsløshet og feighet.
At land som Tyskland, Sveits og nå sist Danmark har hatt eller vurderer prøveprosjekter har nok også spilt inn på aktualiteten i dette. Sveits har nettopp, i en folkeavstemming, bestemt at tiltaket skal bli permanent etter et veldig suksessfullt prøveprosjekt. Tanken på at femti prosent av Norges befolkning skal støtte prosjektet er ganske fjern slik det ser ut nå. Likevel har jeg håp om at denne debatten skal hjelpe folk å få opp øynene.
Reaksjonene har ikke latt vente på seg, ikke minst fra egne partifeller. Heldigvis er det mange som skjønner hvorfor dette et viktig, i det minste hvor viktig det er å tørre å ta debatten. Både debattredaktør i BT, Hilde Sandvik, og Sv'er Hans Ebbing har debattert dette på en god måte i Bergens Tidende i forkant av utspillet. Jeg må nesten spørre: På hvor mange andre politiske områder er det fortsatt tabu å diskutere nye løsninger etter 30 år med feilslått politikk?
Jeg vil i fortsettelsen ta meg den frihet å gjengi deler av innlegget Hans Ebbing brukte for å avkriminalisere narkotika, for å vise hvorfor dagens debatt preges av kunnskapsløshet og feighet.
"Misbruken av narkotiske stoff, særleg heroin og andre stoff basert på opium, må avkriminaliserast slik at ressursane i politi og rettsvesen kan konsentrere seg om bakmennene og omsetjinga, marknadsmekanismane, som er sjølve drivkrafta bak elendet.
Narkomani må diagnostiserast som sjukdom og dei narkomane må få tilbod om reint stoff (medisin) med styrt tildeling ut frå medisinske kriterium, av legar med særskild autorisasjon. Utdeling og bruk må skje med medisinsk assistanse og kontrollerte vilkår for å unngå smitte og ulovleg omsetjing. Det må utdannast spesialisert helse- og sosialarbeidarar for desse oppgåvene.
Utdeling og forbruk må skje i eigne hus/institusjonar der ein kombinerer dette med behandling med sikte på avvenjing og sosiale hjelpetiltak. Målet må vere å få flest muleg misbrukarar tilbake til samfunnet i form av arbeid, bustad, nytt sosialt miljø, utdanning osv.
Dei som er komne så langt i sin narkomani at dei ikkje lenger er motiverte for dette eller greier å gjennomføre slik tilbakeføring, må vere velkomne i sosiale miljø lagt til rettast i eigne hus.
Om lag 70 prosent av dei innsette i norske fengsel er der på grunn av bruk, oppbevaring eller omsetjing av narkotika. Det skaper ein marknad for narkotiske stoff bak murane, slik at fengsla si nødvendige oppgåve i samfunnet blir undergraven.
Ein stadig større del av fengsla sine ressursar går med til å kjempe mot denne utviklinga, med tvilsame resultat, på kostnad av meir byggjande oppgåver. Kriminaliseringa av narkotikabruken fører til at fengsla meir enn nokon gong blir ein generator for endå meir kriminalitet. Dei er blitt ein statleg rekrutteringsmekanisme til narkotikamarknaden. Eit kvart større fengsel i Norge har eit ståande tilbod om «varer» også til ikkje-narkomane fangar som visseleg kan kjenne behov for ein fridomstripp - innafor murane.
Strategien i hovedpunkta ovanfor er vel utprøvd med langvarige forsøk i fleire land Norge kan samanliknast med. Mest kjent er forsøket i Zürich som gjekk over ein periode av 12 år og som er vitskapleg evaluert i det amerikanske medisinske tidsskriftet The Lancet. Hovudresultata er desse:
- Kriminalitet og prostitusjon som sideverknad av narkotikabruken går dramatisk ned.
- Rekrutteringa av misbrukarar går over tid sterkt ned (i Zürich 82 %).
- Ein stor del av dei narkomane kjem i arbeid, skaffar seg bolig og får nytt sosialt tilvere og eit meir humant liv.
- Konfliktane mellom narkomane og «folk flest» blir mindre, toleransen større.
- Politi og rettsapparat får frigjort ressursar for å kjempe mot kriminalitet.
Andre forsøk har vist at medisinsk styrt nedtrapping av heroinbruk er meir effektiv både medisinsk og økonomisk enn narkotiske erstatningsstoff som Metadon, Subutex m.m. i arbeidet med avvenning."
Jeg har dessverre ingen tro på at så mange av partiene implementerer dette i sine partiprogrammer, ei heller mitt eget parti, men håpet er at kanskje utspillet til helseministeren kan føre til at vi i alle fall kommer et skritt nærmere en verdig og kunnskapsbasert narkotika- og ruspolitikk.fredag 22. august 2008
Kurderne må få bli
I en rekke artikler har Bergens Tidende satt søkelys på de kurdiske asysøkerne fra Nord-Irak som for rundt åtte år siden fikk midlertidig opphold uten rett på familiegjeforening (MUF). I 2005 ga UDI opphold til 197 av kurderne. Oppholstillatelsen skulle vise seg å være i strid med de politiske retningslinjene fra departementet, og det som skulle bli den såkalte UDI-skandalen førte blant annet til at daværende UDI-direktør Manuel Ramin Osmundsen trakk seg. For kurderne betydde det at søknadene deres måtte behandles på nytt. Foreløpig ser det ut til at de fleste nå får avslag.
Uavhengig av hva man måtte mene om hvor liberal eller restriktiv asylpolitikk Norge bør føre, vil nok alle være enige i at alle søkere skal behandles likt basert på det gjeldende regelverket. Noe annet ville undergravd hele asylinstituttet. Likevel mener jeg at det ikke er tvil om at disse 197 kurderne må få permanent opphold.
Det spesielle i denne saken er at det er norske myndigheter ved UDI og ulike norske politikere med markeringsbehov som har sørget for at disse menneskene snart har ventet i 10 år på å få en endelig behandling av deres søknad. Dette er en skandale mye større enn UDI-skandalen, og den rammer nær 200 uskyldige ofre. Dessuten fikk de på et gitt tidspunkt innvilget opphold i Norge. Derfor er argumentet om at oppholstillatelse for disse kan skape presedens i beste fall bygget på uvitenhet.
Norske myndigheter har påført mennesker som har måttet flykte fra sine familier og hjem en enorm byrde ved å vingle i denne saken. Alle skjønner at slike påkjenninger tærer på folks psyke. I tillegg har de fleste kurderne det her er snakk om mange og nære kontakter i Norge, mange har jobb og snakker språket flytende. BT kunne mandag fortelle om Choman, en kurdisk flyktning med en datter i Norge, som har fått avslag. Han har jobbet og betalt sin skatt. Men i følge UDI er ikke dette god nok tilknytting til landet for å få opphold. Det han på grunn av norske myndigheters feilbehandling har måttet gå i gjennom disse ni årene er heller ikke grunn god nok til å gi opphold av menneskelige hensyn, i følge UDI.
Jussprofessor Hans Petter Graver, som ledet utvalget som ledet til UDI-skandalen, mener nå at kurderne må få bli: "Disse menneskene er blitt rammet av en lang historie av politisk og administrativ beslutningsvegring, maktkamp og demonstrasjonsbehov".
197 kurdere har vært gjennom en umenneskelig påkjenning på grunn av forhold i hjemlandet og på grunn av norske myndigheter. Det er på tide vi som medmennesker tar ansvar og gir dem livet og verdigheten tilbake.
Uavhengig av hva man måtte mene om hvor liberal eller restriktiv asylpolitikk Norge bør føre, vil nok alle være enige i at alle søkere skal behandles likt basert på det gjeldende regelverket. Noe annet ville undergravd hele asylinstituttet. Likevel mener jeg at det ikke er tvil om at disse 197 kurderne må få permanent opphold.
Det spesielle i denne saken er at det er norske myndigheter ved UDI og ulike norske politikere med markeringsbehov som har sørget for at disse menneskene snart har ventet i 10 år på å få en endelig behandling av deres søknad. Dette er en skandale mye større enn UDI-skandalen, og den rammer nær 200 uskyldige ofre. Dessuten fikk de på et gitt tidspunkt innvilget opphold i Norge. Derfor er argumentet om at oppholstillatelse for disse kan skape presedens i beste fall bygget på uvitenhet.
Norske myndigheter har påført mennesker som har måttet flykte fra sine familier og hjem en enorm byrde ved å vingle i denne saken. Alle skjønner at slike påkjenninger tærer på folks psyke. I tillegg har de fleste kurderne det her er snakk om mange og nære kontakter i Norge, mange har jobb og snakker språket flytende. BT kunne mandag fortelle om Choman, en kurdisk flyktning med en datter i Norge, som har fått avslag. Han har jobbet og betalt sin skatt. Men i følge UDI er ikke dette god nok tilknytting til landet for å få opphold. Det han på grunn av norske myndigheters feilbehandling har måttet gå i gjennom disse ni årene er heller ikke grunn god nok til å gi opphold av menneskelige hensyn, i følge UDI.
Jussprofessor Hans Petter Graver, som ledet utvalget som ledet til UDI-skandalen, mener nå at kurderne må få bli: "Disse menneskene er blitt rammet av en lang historie av politisk og administrativ beslutningsvegring, maktkamp og demonstrasjonsbehov".
197 kurdere har vært gjennom en umenneskelig påkjenning på grunn av forhold i hjemlandet og på grunn av norske myndigheter. Det er på tide vi som medmennesker tar ansvar og gir dem livet og verdigheten tilbake.
onsdag 11. juni 2008
Anstendigheten seiret!
I dette øyeblikk diskuterer Odelstinget forslaget til ny felles ekteskapslov, en lov som etter alle solemerker blir vedtatt i sin helhet og bekreftet av Lagtinget i neste uke. Dette er en gledens dag, men det burde kanskje egentlig ha vært en selvfølgelighetens dag.
Kampen for full likestilling og likeverd uavhengig av legning har vært en lang en. Frem til 1972 var faktisk homofili forbudt, og "utøvelse av homofili" en kriminell handling. Regjeringen Bratteli (Ap) foreslo dette året å oppheve forbudet og i 1982 ble homofili fjernet fra listen over psykiske lidelser hos Sosialdepertementet. Året før vedtok Stortinget et strafferettslig vern av homofile mot diskriminering etter forslag fra regjeringen Brundtland (Ap). I dag kan det kanskje virke utrolig at homofili var en sykdom og kriminalisert for bare 36 år siden, men det er nok et eksempel på at Frihet, Likhet og Solidaritet ikke kommer av seg selv. Kreftene i mot er mange og kan eksemplifiseres ved hjelp av Kristelig Folkeparti. I 1972 var partiet sterkt i mot å fjerne forbudet med Kåre Kristiansen i spissen. De var i mot å friskmelde homofile og de var sterkt i mot partnerskapsloven da den ble vedtatt i 1993. En lov som ble foreslått av statsråd Grete Berget (Ap). KrF og Kjell Magne Bondevik prøvde til overmål faktisk å avvikle partnerskapsloven i 1996. Dersom KrF kan stå som eksempel på et parti og en bevegelse som konsekvent kjemper mot mer likestilling er det gledelig at Arbeiderpartiet og arbeiderbevegelsen er eksemplet på det motsatte. Arbeiderpartiet har stått i front i kampen og faktisk foreslått alle endringer som til nå er gjort. Det gjør meg stolt, og denne stolthet deler vi sosialdemokrater med alle andre som har stått på for dagens lovendring og ikke minst de kampene som har blitt kjempet tidligere.
Dagens felles ekteskapslov er kommet i stand fordi Arbeiderpartiet nok en gang har kjempet for rettferdighet sammen med SV, et annet parti som alltid står på likeverdets side. Argumentene for denne loven vil på mange måter gi seg selv, men la meg ta for meg noen av motargumentene Krf (og FrP) kommer med. Det er forøvrig ganske søtt å se at KrF nå kjemper innbitt for en partnerskapslov de ville avvikle så sent som for 12 år siden.
Skadelig for ekteskapet:
Jeg har problemer med å se hvorfor det er skadelig for ekteskapet som institusjon at flere får tilgang til å ordne sitt kjærlighetsforhold i juridisk ordnede forhold. Jeg har problemer med å se hvorfor det er til skade for en rettighet majoriteten innehar dersom flere blir tildelt denne rettigheten. Det er jo ikke som om heterofile mister sin rett til å gifte seg eller at flere blir homofile dersom vi vedtar denne loven. Denne loven gjør ikke at flere heterofile lar vær å gifte seg eller at flere skiller seg. Hvordan kan denne loven skade eksteskapet? Dersom man tenker i forhold til (en konservativ tolkning av) religion er det underlig at man i så fall samtidig støtter partnerskapsloven. Dessuten kan ikke staten lage lovverk ut i fra en eller flere religioner. "En anstendig stat ydmyker ikke sine innbyggere" (sitat fra Spanias statsminister Zapatero, gjentatt gledelig mange ganger fra Stortingets talerstol i dag).
Skadelig for barna:
Det blir ofte hevdet at tilhengere av loven skyver barna foran seg og at man må tenke på barnas beste. Det er jo nettopp det siste loven gjør! Barn som vokser opp med homofile foreldre i dag har ikke samme juridiske rettigheter i forhold til sine foreldre som andre barn. Det er vår plikt som samfunn å rette opp denne forskjellsbehandlingen. Barna skal ikke straffes.
Gjennom endring av bioteknologiloven og barneloven sikrer vi rettighetene til barn av homofile foreldre. Dette vil gi barna rett på arv dersom den ene faller fra og juridisk tilknytning til besteforeldrene på begge sider. Og ikke minst, barna vil ha to juridiske foreldre fra fødselen av. I dag drar lesbiske kvinner til Danmark for assistert befruktning hvor sæddonor er anonym. Med tanke på at vi i Norge tilbyr assistert befruktning til heterofile kvinner skal selvsagt også lesbiske kvinner få denne rettigheten. Samtidig vil barn av både lesbiske og heterofile kvinner unnfanget på denne måten få rett på å vite sitt biologiske opphave ved fylte 18 år. Dette er likestilling mellom kvinner og styrking av barns rettigheter samtidig.
For å ta et eksempel: Dersom foreldrene til et barn dør og den nærmeste familie er en onkel og han er i et homofilt partnerskap kan ikke denne onkelen overta ungen fordi de er et homofilt par. I følge dagens lovverk er det bedre for barnet at anvaret overtas av fosterforeldre. Det som er enda mer underlig er at onkelen kunne overtatt ansvaret dersom han hadde skilt seg fra sin partner! Er dette å sikre barns beste? Men denne loven er ikke bare viktig for de juridiske rettighetene til barn, den har også veldig mye å si for å fjerne stigmatisering av barn. Vi som samfunn forteller nå alle barn i dette riket at de er like mye verdt, like velkomne og har de samme rettighetene.
Motstandere av loven sier at en ting er assistert befruktning i Norge (som de også er i mot), men hva med de som blir unnfanget i utlandet der sæddonor er anonym? Hva med barnets rett til å vite sitt opphav sies det? Selv om vi ved norsk lov sier at vi ikke ønsker anonyme sæddonorer (i og for seg enig i det), skal vi da ikke akseptere barn unnfanget i utlandet med norske foreldre og gi de samme lovbeskyttelse? Bare å stille spørsmålet er for meg absurd.
Loven gir verdighet til både voksne og barn, den gir rettferdighet for alle grupper i landet og den bidrar til å endre holdninger og fjerne stigmatisering og fordommer. Og dersom man har problemer med homofilt samliv av religiøse grunner, ja så er det i og for seg greit nok, men ikke la det gå ut over alle de barn som vokser opp i homofile hjem, eller som er homofile selv, i argumentasjonen. De fortjener bedre.
Religiøse argumenter:
Jeg kommer til å bruke et sitat fra The West Wing, jeg er nettopp begynt på å se gjennom alt på nytt, og er nå på sesong 2. Jeg synes dette sitatet hentet fra en episode der en samling av radioverter er i det Hvite Hus for å treffe presidenten er treffende. I det president Bartlet kommer inn begynner han tidlig å snakke til Dr. jenna Jacobs. Slik går det for seg:
President Josiah Bartlet: - Good. I like your show. I like how you call homosexuality an abomination.
Dr. Jenna Jacobs: - I don't say homosexuality is an abomination, Mr. President. The Bible does. President Josiah Bartlet: - Yes it does. Leviticus.
Dr. Jenna Jacobs: - 18:22.
President Josiah Bartlet: - Chapter and verse. I wanted to ask you a couple of questions while I have you here. I'm interested in selling my youngest daughter into slavery as sanctioned in Exodus 21:7. She's a Georgetown sophomore, speaks fluent Italian, always cleared the table when it was her turn. What would a good price for her be? While thinking about that, can I ask another? My Chief of Staff Leo McGarry insists on working on the Sabbath. Exodus 35:2 clearly says he should be put to death. Am I morally obligated to kill him myself or is it okay to call the police? Here's one that's really important because we've got a lot of sports fans in this town: touching the skin of a dead pig makes one unclean. Leviticus 11:7. If they promise to wear gloves, can the Washington Redskins still play football? Can Notre Dame? Can West Point? Does the whole town really have to be together to stone my brother John for planting different crops side by side? Can I burn my mother in a small family gathering for wearing garments made from two different threads? Think about those questions, would you? One last thing: while you may be mistaking this for your monthly meeting of the Ignorant Tight-Ass Club, in this building, when the President stands, nobody sits.
Jeg vil til slutt sitere dagens saksordfører Gunn Karin Gjul (Ap) i sin redegjørelse til Stortinget:
"Det er et historisk sus over den beslutningen vi vil ta i Odelstinget i dag. Vi setter et endelig punktum for diskriminering og forskjellsbehandling av homofile i norsk lov. Vi sørger for at barn av lesbiske og homofile får de samme rettighetene som alle andre norske barn. Og i dag sluttfører vi kampen med å vedta en felles ekteskapslov! Med andre ord – dette er en dag i kjærlighetens tegn."
Så er vi kanskje omsider en anstendig nasjon likevel.
Gratulerer med dagen!
Kampen for full likestilling og likeverd uavhengig av legning har vært en lang en. Frem til 1972 var faktisk homofili forbudt, og "utøvelse av homofili" en kriminell handling. Regjeringen Bratteli (Ap) foreslo dette året å oppheve forbudet og i 1982 ble homofili fjernet fra listen over psykiske lidelser hos Sosialdepertementet. Året før vedtok Stortinget et strafferettslig vern av homofile mot diskriminering etter forslag fra regjeringen Brundtland (Ap). I dag kan det kanskje virke utrolig at homofili var en sykdom og kriminalisert for bare 36 år siden, men det er nok et eksempel på at Frihet, Likhet og Solidaritet ikke kommer av seg selv. Kreftene i mot er mange og kan eksemplifiseres ved hjelp av Kristelig Folkeparti. I 1972 var partiet sterkt i mot å fjerne forbudet med Kåre Kristiansen i spissen. De var i mot å friskmelde homofile og de var sterkt i mot partnerskapsloven da den ble vedtatt i 1993. En lov som ble foreslått av statsråd Grete Berget (Ap). KrF og Kjell Magne Bondevik prøvde til overmål faktisk å avvikle partnerskapsloven i 1996. Dersom KrF kan stå som eksempel på et parti og en bevegelse som konsekvent kjemper mot mer likestilling er det gledelig at Arbeiderpartiet og arbeiderbevegelsen er eksemplet på det motsatte. Arbeiderpartiet har stått i front i kampen og faktisk foreslått alle endringer som til nå er gjort. Det gjør meg stolt, og denne stolthet deler vi sosialdemokrater med alle andre som har stått på for dagens lovendring og ikke minst de kampene som har blitt kjempet tidligere.
Dagens felles ekteskapslov er kommet i stand fordi Arbeiderpartiet nok en gang har kjempet for rettferdighet sammen med SV, et annet parti som alltid står på likeverdets side. Argumentene for denne loven vil på mange måter gi seg selv, men la meg ta for meg noen av motargumentene Krf (og FrP) kommer med. Det er forøvrig ganske søtt å se at KrF nå kjemper innbitt for en partnerskapslov de ville avvikle så sent som for 12 år siden.
Skadelig for ekteskapet:
Jeg har problemer med å se hvorfor det er skadelig for ekteskapet som institusjon at flere får tilgang til å ordne sitt kjærlighetsforhold i juridisk ordnede forhold. Jeg har problemer med å se hvorfor det er til skade for en rettighet majoriteten innehar dersom flere blir tildelt denne rettigheten. Det er jo ikke som om heterofile mister sin rett til å gifte seg eller at flere blir homofile dersom vi vedtar denne loven. Denne loven gjør ikke at flere heterofile lar vær å gifte seg eller at flere skiller seg. Hvordan kan denne loven skade eksteskapet? Dersom man tenker i forhold til (en konservativ tolkning av) religion er det underlig at man i så fall samtidig støtter partnerskapsloven. Dessuten kan ikke staten lage lovverk ut i fra en eller flere religioner. "En anstendig stat ydmyker ikke sine innbyggere" (sitat fra Spanias statsminister Zapatero, gjentatt gledelig mange ganger fra Stortingets talerstol i dag).
Skadelig for barna:
Det blir ofte hevdet at tilhengere av loven skyver barna foran seg og at man må tenke på barnas beste. Det er jo nettopp det siste loven gjør! Barn som vokser opp med homofile foreldre i dag har ikke samme juridiske rettigheter i forhold til sine foreldre som andre barn. Det er vår plikt som samfunn å rette opp denne forskjellsbehandlingen. Barna skal ikke straffes.
Gjennom endring av bioteknologiloven og barneloven sikrer vi rettighetene til barn av homofile foreldre. Dette vil gi barna rett på arv dersom den ene faller fra og juridisk tilknytning til besteforeldrene på begge sider. Og ikke minst, barna vil ha to juridiske foreldre fra fødselen av. I dag drar lesbiske kvinner til Danmark for assistert befruktning hvor sæddonor er anonym. Med tanke på at vi i Norge tilbyr assistert befruktning til heterofile kvinner skal selvsagt også lesbiske kvinner få denne rettigheten. Samtidig vil barn av både lesbiske og heterofile kvinner unnfanget på denne måten få rett på å vite sitt biologiske opphave ved fylte 18 år. Dette er likestilling mellom kvinner og styrking av barns rettigheter samtidig.
For å ta et eksempel: Dersom foreldrene til et barn dør og den nærmeste familie er en onkel og han er i et homofilt partnerskap kan ikke denne onkelen overta ungen fordi de er et homofilt par. I følge dagens lovverk er det bedre for barnet at anvaret overtas av fosterforeldre. Det som er enda mer underlig er at onkelen kunne overtatt ansvaret dersom han hadde skilt seg fra sin partner! Er dette å sikre barns beste? Men denne loven er ikke bare viktig for de juridiske rettighetene til barn, den har også veldig mye å si for å fjerne stigmatisering av barn. Vi som samfunn forteller nå alle barn i dette riket at de er like mye verdt, like velkomne og har de samme rettighetene.
Motstandere av loven sier at en ting er assistert befruktning i Norge (som de også er i mot), men hva med de som blir unnfanget i utlandet der sæddonor er anonym? Hva med barnets rett til å vite sitt opphav sies det? Selv om vi ved norsk lov sier at vi ikke ønsker anonyme sæddonorer (i og for seg enig i det), skal vi da ikke akseptere barn unnfanget i utlandet med norske foreldre og gi de samme lovbeskyttelse? Bare å stille spørsmålet er for meg absurd.
Loven gir verdighet til både voksne og barn, den gir rettferdighet for alle grupper i landet og den bidrar til å endre holdninger og fjerne stigmatisering og fordommer. Og dersom man har problemer med homofilt samliv av religiøse grunner, ja så er det i og for seg greit nok, men ikke la det gå ut over alle de barn som vokser opp i homofile hjem, eller som er homofile selv, i argumentasjonen. De fortjener bedre.
Religiøse argumenter:
Jeg kommer til å bruke et sitat fra The West Wing, jeg er nettopp begynt på å se gjennom alt på nytt, og er nå på sesong 2. Jeg synes dette sitatet hentet fra en episode der en samling av radioverter er i det Hvite Hus for å treffe presidenten er treffende. I det president Bartlet kommer inn begynner han tidlig å snakke til Dr. jenna Jacobs. Slik går det for seg:
President Josiah Bartlet: - Good. I like your show. I like how you call homosexuality an abomination.
Dr. Jenna Jacobs: - I don't say homosexuality is an abomination, Mr. President. The Bible does. President Josiah Bartlet: - Yes it does. Leviticus.
Dr. Jenna Jacobs: - 18:22.
President Josiah Bartlet: - Chapter and verse. I wanted to ask you a couple of questions while I have you here. I'm interested in selling my youngest daughter into slavery as sanctioned in Exodus 21:7. She's a Georgetown sophomore, speaks fluent Italian, always cleared the table when it was her turn. What would a good price for her be? While thinking about that, can I ask another? My Chief of Staff Leo McGarry insists on working on the Sabbath. Exodus 35:2 clearly says he should be put to death. Am I morally obligated to kill him myself or is it okay to call the police? Here's one that's really important because we've got a lot of sports fans in this town: touching the skin of a dead pig makes one unclean. Leviticus 11:7. If they promise to wear gloves, can the Washington Redskins still play football? Can Notre Dame? Can West Point? Does the whole town really have to be together to stone my brother John for planting different crops side by side? Can I burn my mother in a small family gathering for wearing garments made from two different threads? Think about those questions, would you? One last thing: while you may be mistaking this for your monthly meeting of the Ignorant Tight-Ass Club, in this building, when the President stands, nobody sits.
Jeg vil til slutt sitere dagens saksordfører Gunn Karin Gjul (Ap) i sin redegjørelse til Stortinget:
"Det er et historisk sus over den beslutningen vi vil ta i Odelstinget i dag. Vi setter et endelig punktum for diskriminering og forskjellsbehandling av homofile i norsk lov. Vi sørger for at barn av lesbiske og homofile får de samme rettighetene som alle andre norske barn. Og i dag sluttfører vi kampen med å vedta en felles ekteskapslov! Med andre ord – dette er en dag i kjærlighetens tegn."
Så er vi kanskje omsider en anstendig nasjon likevel.
Gratulerer med dagen!
torsdag 24. april 2008
EØS, EU og demokratiforståelse
Det har i den senere tid foregått en debatt om EØS og EU i Klassekampen. Den startet med at forsker og sosialist Cathrine Holst gikk ut med sitt nye ja-standpunkt i et intervju den 31. mars. Bakgrunnen var dagens EØS-avtale, som hun mente var grunnleggende udemokratisk. Eneste løsningen var å bli EU-medlem, all den tid reservasjonsretten ikke har blitt, og sannsynligvis ikke kommer til å bli brukt i fremtiden. Det interessante med denne debatten er at både ja- og nei-siden argumenterer med at EØS-avtalen er dårlig, men man kommer likevel frem til ulikt standpunkt. Noen, som for eksempel Halvard Bakke, argumenterer dog med at avtalen er demokratisk fordi det er Stortinget som vedtar alle direktivene, noe man ikke ville fått mulighet til i EU.
Uten å ta for meg hele debatten og alle sider av dette relativt kompliserte saksfeltet, skal jeg i fortsettelsen gi et lite bidrag til demokratidebatten. Halvard Bakke skriver i et innlegg i dagens Klassekampen (24.04-08) at dagens ordning er mer demokratisk enn et medlemskap, der vi ville utgjort ca. 1 prosent av stemmevekten, fordi Stortinget nå har siste ord og fordi de kan bruke den såkalte vetoretten. Han påpeker også at verken Holst eller andre har kommet opp med et område eller et direktiv der vi kunne endret utfallet dersom vi hadde vært medlem. Dette tar han til inntekt for at det kunne vi ikke ha gjort. Han tar også det faktum at de fleste direktiver er uproblematiske (over 99 prosent) til inntekt for et nei-standpunkt.
Slik jeg ser det er dette et særs problematisk syn på hva som er demokratisk og ikke minst avslører det en (ønsket) uvitenhet om EUs beslutningsprosesser. For å ta hans siste punkt først: Det at EU produserer lovgivning som vi i omtrent alle tilfeller er enige i viser vel kanskje at EU ikke er den store stygge kapitalistiske ulven som mange nei-folk på venstresiden liker å fremstille EU som. Det argumentet har ikke mye med demokrati å gjøre, men måtte bare nevne det likevel. Jeg mener at selv om EU beslutter slik vi ønsker at de skal beslutte, så er ikke det et argument for å ikke ønske å være med i den beslutningsprosessen! Hva skjer dersom EU begynner å vedta mange direktiver som er uspiselige for oss nordboere? Er EØS-avtalen demokratisk så lenge EU er enige med oss? En merkelig form for demokratiforståelse. Bakke forutsetter også at Stortinget kan velge å se vekk i fra de direktivene som ikke går overens med det norske synet (hva nå enn det er...), men historien har vist oss at dette ikke er tilfelle. Forøvrig er jeg enig med alle som mener at man bør benytte seg av reservasjonsretten både på tjenestedirektivet og datalagringsdirektivet, men jeg tror ikke vi kommer til å gjøre det. Dessuten tror jeg at vi har én mulighet til å bruke veto, da vil EU svare med "samme mynt", men bruker vi den flere ganger setter vi hele avtalen i fare, det sier seg selv. Medlemslandene vil rett og slett ikke akseptere at utenforlandet Norge skal kunne reservere seg når de selv ikke kan. Å tro noe annet er selvsagt naivt.
Oppsummert kan man derfor si at ja, reservasjonsretten gir EØS-avtalen et demokratisk alibi, men i praksis er avtalen en demokratisk katastrofe. Faktum er at norske interesseorganisasjoner, for å ta et eksempel, kan drive lobbyvirksomhet mot Storting og regjering i Norge. Dette blir sett på som en del av den demokratiske modell, hvor det er mulig å påvirke beslutningstakerne vi har valgt. Problemet oppstår i det en organisasjon eventuelt ikke får gjennomslag og velger å påvirke Brussel i stedenfor. Får man gjennomslag der vil vi i Norge oppleve å få en lovgivning, fremforhandlet med hjelp av norske lobbyister, gjennom et EU-direktiv i en retning våre folkevalgte (les: folket) ikke ønsker. Det vil si at vi er med på alle nivåer i EU unntatt rent numerisk: Vi velger ingen til å representere våre interesser der, verken som enkeltindivider i valg til Europaparlamentet eller indirekte gjennom at vår regjering deltar i Rådet og er med å oppnevne Kommisjonen. Det er vanskelig å sammenligne, men det blir som om bøndene i Norge ikke hadde stemmerett, men kunne påvirke Storting og regjering gjennom Bondelaget. Samtidig hadde de en (ikke reell) reservasjonsrett dersom de ikke var fornøyd med det flertallet bestemte. Demokrati?
Et annet moment er at EØS-avtalen er en avtale mellom EU og tre land: Norge, Island og Liechtenstein. Dersom et land legger ned veto vil det få konsekvenser for de to andre. Med andre ord vil vi frata de to andre landene mulighet til å implementere et direktiv dersom vi legger ned veto. På samme måte kan vi risikere at fyrstedømmet Liechtenstein kan legge ned veto på vegne av det norske Stortinget! Snakket vi om demokrati?
Hva så med Norges eventuelle påvirkningsmuligheter i EU? For det første så er det ikke slik at alle i Norge forfekter samme syn, så vil det heller ikke være i EU, spesielt ikke i Parlamentet. Europaparlamentet (EP) er et overnasjonalt organ hvor de ulike representantene fra alle land blir "medlem" av Europapartier som de kristenkonservative og sosialistene. Dvs. at Arbeiderpartiet og Høyre vil tilhøre to forskjellige partier i Europa, logisk nok, ikke "partiet" Norge. I denne forsamling er det bare rett og rimelig at Norge ikke får flere representanter enn vårt folketall skulle tilsi, kanskje med en liten overrepresentasjon pga. at vi er veldig små (slik er det da også i dag). Hvorfor sosialister eller andre ikke vil være en del av dette fellesskapet og prøve å utforme en sosialistisk politikk for Europa er for meg uforståelig. En arbeidstakers rettighet i Romania er faktisk like viktig som min. Dermed vil vi kunne være med å påvirke EU i rett retning, men det forutsetter selvsagt at vi gjør det bra i valg til EP slik det er vanlig i demokratier for å få innflytelse.
For å få sosialistisk innflytelse på Rådet og Kommisjonen må vi slik EU er bygd opp nå vinne valg hjemme. Den norske innflytelsen i Rådet vil til en hver tid være den samme rent numerisk sett, dvs vi får den innflytelsen vår stemmevekt tilsier i de saker der det ikke kreves konsensus. I sistnevnte tilfeller har vi selvsagt numerisk sett en lik stemme som Tyskland med sine 80 millioner innbyggere. Uten å gå inn på stemmeregler i Rådet må det påpekes at store land selvsagt har mer å si rent maktpolitisk selv i konsensussaker. Det skal mye til for et lite land å blokkere et vedtak, det er politisk kostbart og tungt å bære. Men fordi konsensusønsket er så stort i EU vil også små land ha innflytelse på sluttresultatet. Ikke i alle saker, men spesielt de saker som angår dem mest og de sakene landene bestemmer seg for å prøve å påvirke. Finland er et glimrende eksempel: Finland er et lite land, men de har stor innflytelse på de saksfelt som angår dem mest. Hvorfor? Fordi de fokuserer omtrent alle ressurser fra en sak blir utredet til og med beslutningsprosessen i de tilfellene de har egeninteresser, mens de bruker omtrent ingenting på flertallet av saker, hvor de egentlig ikke har en sterk mening eller interesse. Dette kunne selvsagt Norge også gjort, for eksempel på fiskeripolitikk. Ikke bare gjennom vårt arbeid, men også det faktum at vi er en fiskerinasjon med lang kyst tilsier at land uten kyst ikke blander seg nevneverdig, men tillegger vår stemme mye vekt. Island og Norge kunne sannsynligvis, som medlemsland, ved å vise til resultater i våre farvann, vært med å endret store deler av EUs fiskeripolitikk. For å nevne noe. Da ville vi hatt demokratisk innflytelse i de overnasjonale og mellomnasjonale institusjonene i Europa kombinert med fortsatt stor grad av selvstyre i Norge. Konføderalt demokrati kalles det. Nå har vi valgt en løsning ingen egentlig har funnet et definerende ord for, men demokratisk underskudd, det har den!
Til slutt vil jeg bare kort kommentere dagens leder i Klassekampen, ført i pennen av Bjørgulv Braanen. Han skriver blant annet: "Det paradoksale er at de som nå argumenterer mot EØS og for EU...er de samme som ved enhver tenkelig anledning advarer mot å bruke vetoretten". Senere i lederen siterer han leder i Nei til EU, Heming Olaussen: "Deres [ja-siden] EØS-kritikk kan derfor forstås ikke som en prinsipiell kritikk av avtalen som sådan, men som en måte å etablere et argument for EU-medlemskap" (min parentes). Jeg synes dette er lavmål hva angår debatteknikk. For å ta Olaussen, som blir støttet av Braanen, først: Selvsagt er min kritikk av EØS også et argument for EU! Men det betyr jo ikke at jeg ikke er mot EØS-avtalen som sådan, av rent demokratiske prinsipielle grunner. Jeg foretrekker helt klart et norsk EU-medlemskap i steden for en udemokratisk EØS-avtale, men jeg er for EU-medlemskap uavhengig av hvilken tilknytning vi har til EU. Med andre ord vil jeg også foretrekke en annen tilknytning enn EØS med større demokratisk legitimitet så lenge vi ikke er med. Men jeg har ingen grunn til å arbeide for det, all den tid jeg er for at vår tilknytningsform skal være medlemskap. Og det må da være legitimt å argumentere mot EØS-avtalen og for et medlemskap på samme måte som Olaussen og Braanen argumenterer mot EØS og mot EU? Eller gjelder det bare en vei? Jeg vil nå si at Bakke og andre som er for EØS og mot EU har det største forklaringsproblemet.
Når det gjelder det første sitatet så kan ikke jeg empirisk motbevise det, på samme måte som jeg savnet hvor Braanen tok den konklusjonen fra. Jeg kan for egen del bare si at jeg som sosialist og liberalist som nevnt ønsker at vi skal legge ned veto mot tjenestedirektivet og datalagringsdirektivet. Som student på Sammenliknende Politikk vil det jeg har lært om politiske maktforhold og diplomati si meg at ett veto i og for seg er reelt nok, men flere veto er det samme som å si opp avtalen. Derfor tror jeg ingen tør å legge ned veto. I hvert fall ikke mer enn en gang, og da må man jo velge den rette anledningen. Siden man ikke vet hva som kommer i fremtiden, skal det mye til å bruke opp den muligheten på noen av disse direktivene, dessverre. Dermed er det forskjell på hva man ønsker og hva man tror vil skje.
Jeg tror nok kanskje nei-siden hadde tjent på å innse at på samme måte som nei-siden er en koalisjon av mennesker med høyst ulike motiver for sitt standpunkt, så er ja-siden også det. Det er sjelden jeg ser Braanen greie alle i en gruppe over en kam i sine lederartikler, men kanksje det ikke er så viktig med nyanser så lenge han er enig med majoriteten?
Uten å ta for meg hele debatten og alle sider av dette relativt kompliserte saksfeltet, skal jeg i fortsettelsen gi et lite bidrag til demokratidebatten. Halvard Bakke skriver i et innlegg i dagens Klassekampen (24.04-08) at dagens ordning er mer demokratisk enn et medlemskap, der vi ville utgjort ca. 1 prosent av stemmevekten, fordi Stortinget nå har siste ord og fordi de kan bruke den såkalte vetoretten. Han påpeker også at verken Holst eller andre har kommet opp med et område eller et direktiv der vi kunne endret utfallet dersom vi hadde vært medlem. Dette tar han til inntekt for at det kunne vi ikke ha gjort. Han tar også det faktum at de fleste direktiver er uproblematiske (over 99 prosent) til inntekt for et nei-standpunkt.
Slik jeg ser det er dette et særs problematisk syn på hva som er demokratisk og ikke minst avslører det en (ønsket) uvitenhet om EUs beslutningsprosesser. For å ta hans siste punkt først: Det at EU produserer lovgivning som vi i omtrent alle tilfeller er enige i viser vel kanskje at EU ikke er den store stygge kapitalistiske ulven som mange nei-folk på venstresiden liker å fremstille EU som. Det argumentet har ikke mye med demokrati å gjøre, men måtte bare nevne det likevel. Jeg mener at selv om EU beslutter slik vi ønsker at de skal beslutte, så er ikke det et argument for å ikke ønske å være med i den beslutningsprosessen! Hva skjer dersom EU begynner å vedta mange direktiver som er uspiselige for oss nordboere? Er EØS-avtalen demokratisk så lenge EU er enige med oss? En merkelig form for demokratiforståelse. Bakke forutsetter også at Stortinget kan velge å se vekk i fra de direktivene som ikke går overens med det norske synet (hva nå enn det er...), men historien har vist oss at dette ikke er tilfelle. Forøvrig er jeg enig med alle som mener at man bør benytte seg av reservasjonsretten både på tjenestedirektivet og datalagringsdirektivet, men jeg tror ikke vi kommer til å gjøre det. Dessuten tror jeg at vi har én mulighet til å bruke veto, da vil EU svare med "samme mynt", men bruker vi den flere ganger setter vi hele avtalen i fare, det sier seg selv. Medlemslandene vil rett og slett ikke akseptere at utenforlandet Norge skal kunne reservere seg når de selv ikke kan. Å tro noe annet er selvsagt naivt.
Oppsummert kan man derfor si at ja, reservasjonsretten gir EØS-avtalen et demokratisk alibi, men i praksis er avtalen en demokratisk katastrofe. Faktum er at norske interesseorganisasjoner, for å ta et eksempel, kan drive lobbyvirksomhet mot Storting og regjering i Norge. Dette blir sett på som en del av den demokratiske modell, hvor det er mulig å påvirke beslutningstakerne vi har valgt. Problemet oppstår i det en organisasjon eventuelt ikke får gjennomslag og velger å påvirke Brussel i stedenfor. Får man gjennomslag der vil vi i Norge oppleve å få en lovgivning, fremforhandlet med hjelp av norske lobbyister, gjennom et EU-direktiv i en retning våre folkevalgte (les: folket) ikke ønsker. Det vil si at vi er med på alle nivåer i EU unntatt rent numerisk: Vi velger ingen til å representere våre interesser der, verken som enkeltindivider i valg til Europaparlamentet eller indirekte gjennom at vår regjering deltar i Rådet og er med å oppnevne Kommisjonen. Det er vanskelig å sammenligne, men det blir som om bøndene i Norge ikke hadde stemmerett, men kunne påvirke Storting og regjering gjennom Bondelaget. Samtidig hadde de en (ikke reell) reservasjonsrett dersom de ikke var fornøyd med det flertallet bestemte. Demokrati?
Et annet moment er at EØS-avtalen er en avtale mellom EU og tre land: Norge, Island og Liechtenstein. Dersom et land legger ned veto vil det få konsekvenser for de to andre. Med andre ord vil vi frata de to andre landene mulighet til å implementere et direktiv dersom vi legger ned veto. På samme måte kan vi risikere at fyrstedømmet Liechtenstein kan legge ned veto på vegne av det norske Stortinget! Snakket vi om demokrati?
Hva så med Norges eventuelle påvirkningsmuligheter i EU? For det første så er det ikke slik at alle i Norge forfekter samme syn, så vil det heller ikke være i EU, spesielt ikke i Parlamentet. Europaparlamentet (EP) er et overnasjonalt organ hvor de ulike representantene fra alle land blir "medlem" av Europapartier som de kristenkonservative og sosialistene. Dvs. at Arbeiderpartiet og Høyre vil tilhøre to forskjellige partier i Europa, logisk nok, ikke "partiet" Norge. I denne forsamling er det bare rett og rimelig at Norge ikke får flere representanter enn vårt folketall skulle tilsi, kanskje med en liten overrepresentasjon pga. at vi er veldig små (slik er det da også i dag). Hvorfor sosialister eller andre ikke vil være en del av dette fellesskapet og prøve å utforme en sosialistisk politikk for Europa er for meg uforståelig. En arbeidstakers rettighet i Romania er faktisk like viktig som min. Dermed vil vi kunne være med å påvirke EU i rett retning, men det forutsetter selvsagt at vi gjør det bra i valg til EP slik det er vanlig i demokratier for å få innflytelse.
For å få sosialistisk innflytelse på Rådet og Kommisjonen må vi slik EU er bygd opp nå vinne valg hjemme. Den norske innflytelsen i Rådet vil til en hver tid være den samme rent numerisk sett, dvs vi får den innflytelsen vår stemmevekt tilsier i de saker der det ikke kreves konsensus. I sistnevnte tilfeller har vi selvsagt numerisk sett en lik stemme som Tyskland med sine 80 millioner innbyggere. Uten å gå inn på stemmeregler i Rådet må det påpekes at store land selvsagt har mer å si rent maktpolitisk selv i konsensussaker. Det skal mye til for et lite land å blokkere et vedtak, det er politisk kostbart og tungt å bære. Men fordi konsensusønsket er så stort i EU vil også små land ha innflytelse på sluttresultatet. Ikke i alle saker, men spesielt de saker som angår dem mest og de sakene landene bestemmer seg for å prøve å påvirke. Finland er et glimrende eksempel: Finland er et lite land, men de har stor innflytelse på de saksfelt som angår dem mest. Hvorfor? Fordi de fokuserer omtrent alle ressurser fra en sak blir utredet til og med beslutningsprosessen i de tilfellene de har egeninteresser, mens de bruker omtrent ingenting på flertallet av saker, hvor de egentlig ikke har en sterk mening eller interesse. Dette kunne selvsagt Norge også gjort, for eksempel på fiskeripolitikk. Ikke bare gjennom vårt arbeid, men også det faktum at vi er en fiskerinasjon med lang kyst tilsier at land uten kyst ikke blander seg nevneverdig, men tillegger vår stemme mye vekt. Island og Norge kunne sannsynligvis, som medlemsland, ved å vise til resultater i våre farvann, vært med å endret store deler av EUs fiskeripolitikk. For å nevne noe. Da ville vi hatt demokratisk innflytelse i de overnasjonale og mellomnasjonale institusjonene i Europa kombinert med fortsatt stor grad av selvstyre i Norge. Konføderalt demokrati kalles det. Nå har vi valgt en løsning ingen egentlig har funnet et definerende ord for, men demokratisk underskudd, det har den!
Til slutt vil jeg bare kort kommentere dagens leder i Klassekampen, ført i pennen av Bjørgulv Braanen. Han skriver blant annet: "Det paradoksale er at de som nå argumenterer mot EØS og for EU...er de samme som ved enhver tenkelig anledning advarer mot å bruke vetoretten". Senere i lederen siterer han leder i Nei til EU, Heming Olaussen: "Deres [ja-siden] EØS-kritikk kan derfor forstås ikke som en prinsipiell kritikk av avtalen som sådan, men som en måte å etablere et argument for EU-medlemskap" (min parentes). Jeg synes dette er lavmål hva angår debatteknikk. For å ta Olaussen, som blir støttet av Braanen, først: Selvsagt er min kritikk av EØS også et argument for EU! Men det betyr jo ikke at jeg ikke er mot EØS-avtalen som sådan, av rent demokratiske prinsipielle grunner. Jeg foretrekker helt klart et norsk EU-medlemskap i steden for en udemokratisk EØS-avtale, men jeg er for EU-medlemskap uavhengig av hvilken tilknytning vi har til EU. Med andre ord vil jeg også foretrekke en annen tilknytning enn EØS med større demokratisk legitimitet så lenge vi ikke er med. Men jeg har ingen grunn til å arbeide for det, all den tid jeg er for at vår tilknytningsform skal være medlemskap. Og det må da være legitimt å argumentere mot EØS-avtalen og for et medlemskap på samme måte som Olaussen og Braanen argumenterer mot EØS og mot EU? Eller gjelder det bare en vei? Jeg vil nå si at Bakke og andre som er for EØS og mot EU har det største forklaringsproblemet.
Når det gjelder det første sitatet så kan ikke jeg empirisk motbevise det, på samme måte som jeg savnet hvor Braanen tok den konklusjonen fra. Jeg kan for egen del bare si at jeg som sosialist og liberalist som nevnt ønsker at vi skal legge ned veto mot tjenestedirektivet og datalagringsdirektivet. Som student på Sammenliknende Politikk vil det jeg har lært om politiske maktforhold og diplomati si meg at ett veto i og for seg er reelt nok, men flere veto er det samme som å si opp avtalen. Derfor tror jeg ingen tør å legge ned veto. I hvert fall ikke mer enn en gang, og da må man jo velge den rette anledningen. Siden man ikke vet hva som kommer i fremtiden, skal det mye til å bruke opp den muligheten på noen av disse direktivene, dessverre. Dermed er det forskjell på hva man ønsker og hva man tror vil skje.
Jeg tror nok kanskje nei-siden hadde tjent på å innse at på samme måte som nei-siden er en koalisjon av mennesker med høyst ulike motiver for sitt standpunkt, så er ja-siden også det. Det er sjelden jeg ser Braanen greie alle i en gruppe over en kam i sine lederartikler, men kanksje det ikke er så viktig med nyanser så lenge han er enig med majoriteten?
lørdag 1. mars 2008
VallePolits revitalisering!
Da er det på tide å annonsere at bloggen VallePolit begynner sitt livsviktige virke igjen fra og med i dag. Som den observante leser (dvs. meg selv) nok har oppdaget har aktiviteten så langt vært ikke-eksisterende siden sommeren 2007. Grunnen til det er at jeg har vært ute og reist, men er nå tilbake i mitt kjære Bergen og da er det på tide at folket får høre hva jeg mener om politikk og andre mindre viktige ting.
Det mest interessante som har skjedd på den politiske fronten i Norge i det siste er selvsagt utnevnelsen av Anniken Huitfeldt som ny barne- og likestillingsminister. Jeg skal ikke ta for meg alt som har skjedd før i denne føljetongen av en sak, men heller kommentere kort mine tanker om utnevnelsen. At det til slutt ble Huitfeldt overrasket vel ingen, og at hun stort sett blir oppfattet som et godt valg internt i partiet er også en vedtatt "sannhet", men jeg er likevel ikke helt sikker på om det var et riktig valg. Dvs. jeg tror det var et godt og riktig valg på mange måter, og ikke minst var hun en "sikker" kandidat. Huitfeldt blir vanligvis betraktet som en del av venstresida i partiet, og noen har til og med begynt å antyde at hun kan være venstresidas lederkandidat den dagen Stoltenberg bestemmer seg for å gi seg. Det skulle jo i utgangspunktet være en positiv beskrivelse av en statsråd for en som selv mener å befinne seg godt til venstre i Arbeiderpartiet. Når dette ikke er tilfelle er det fordi hun, slik jeg ser det, er mindre radikal eller litt lenger til høyre i likestillings- og familiespørsmål (det betyr ikke at hun ikke er feminist, det er hun absolutt). Med andre ord kunne jeg støttet henne uten forbehold som kandidat til de fleste statsrådsposter, men som barne- og likestillingsminister er jeg ikke så sikker på om vi kommer til å ha sammenfallende meninger på alle områder.
Den viktigste og mest aktuelle saken er en evt. tredeling av fødselspermisjonen. Selv om hun ikke vil uttale seg om saken nå, er det vel ingen tvil om at hun er sterk motstander av en tredeling. Dette kan kanskje være noe av grunnen til at Stoltenberg avviste forslaget fra likelønnskommisjonen så kategorisk. Dermed blir det nok ingenting av, i hvert fall ikke i den form som jeg ønsker, da må det evt. lages et kompromiss som vil gagne mor mer. Dette er veldig synd, både fordi en tredeling er viktig i forhold til kvinners lønnsforhold og muligheter på arbeidsplassen, men også fordi far ikke har mange rettigheter i dette landet. En tredeling ville derfor vært et riktig skritt mot en endring av kjønnsrollemønsteret på hjemmebane og en anerkjennelse av fars viktighet i et barns oppvekst. At Huitfeldt er i mot kjønnsnøytral verneplikt er også et tegn på at jeg ikke vet helt hvor jeg har henne i liketsillingsspørsmål generelt.
Når det er sagt er jeg ikke i tvil om at hun vil gjøre en god jobb som statsråd, og jeg er enig i at hun er en mulig stjerne i partiet, så det er riktig å gi henne erfaring som statsråd i løpet av denne stortingsperioden. Og i tillegg skal man ikke se bort i fra at hennes tilnærming til familie- og likestillingsspørsmål er mer i tråd med folk flest sine tanker og synspunkter. Vi i AUF og på venstresida generelt har en tendens til å argumentere med utgangspunkt i et middelklassetankegods som ikke nødvendigvis alle kjenner seg igjen i rundt omkring på den norske landsbygda. Sånn sett kan hun bli et vinnerkort for regjeringen samtidig som vi gjennomfører radikale og kontroversielle endringer i likestillingspolitikken (eksempelvis gjennom ny ekteskapslov). Klarer hun det kunststykket skal jeg stille meg først i gratulasjonskøen.
Det mest interessante som har skjedd på den politiske fronten i Norge i det siste er selvsagt utnevnelsen av Anniken Huitfeldt som ny barne- og likestillingsminister. Jeg skal ikke ta for meg alt som har skjedd før i denne føljetongen av en sak, men heller kommentere kort mine tanker om utnevnelsen. At det til slutt ble Huitfeldt overrasket vel ingen, og at hun stort sett blir oppfattet som et godt valg internt i partiet er også en vedtatt "sannhet", men jeg er likevel ikke helt sikker på om det var et riktig valg. Dvs. jeg tror det var et godt og riktig valg på mange måter, og ikke minst var hun en "sikker" kandidat. Huitfeldt blir vanligvis betraktet som en del av venstresida i partiet, og noen har til og med begynt å antyde at hun kan være venstresidas lederkandidat den dagen Stoltenberg bestemmer seg for å gi seg. Det skulle jo i utgangspunktet være en positiv beskrivelse av en statsråd for en som selv mener å befinne seg godt til venstre i Arbeiderpartiet. Når dette ikke er tilfelle er det fordi hun, slik jeg ser det, er mindre radikal eller litt lenger til høyre i likestillings- og familiespørsmål (det betyr ikke at hun ikke er feminist, det er hun absolutt). Med andre ord kunne jeg støttet henne uten forbehold som kandidat til de fleste statsrådsposter, men som barne- og likestillingsminister er jeg ikke så sikker på om vi kommer til å ha sammenfallende meninger på alle områder.
Den viktigste og mest aktuelle saken er en evt. tredeling av fødselspermisjonen. Selv om hun ikke vil uttale seg om saken nå, er det vel ingen tvil om at hun er sterk motstander av en tredeling. Dette kan kanskje være noe av grunnen til at Stoltenberg avviste forslaget fra likelønnskommisjonen så kategorisk. Dermed blir det nok ingenting av, i hvert fall ikke i den form som jeg ønsker, da må det evt. lages et kompromiss som vil gagne mor mer. Dette er veldig synd, både fordi en tredeling er viktig i forhold til kvinners lønnsforhold og muligheter på arbeidsplassen, men også fordi far ikke har mange rettigheter i dette landet. En tredeling ville derfor vært et riktig skritt mot en endring av kjønnsrollemønsteret på hjemmebane og en anerkjennelse av fars viktighet i et barns oppvekst. At Huitfeldt er i mot kjønnsnøytral verneplikt er også et tegn på at jeg ikke vet helt hvor jeg har henne i liketsillingsspørsmål generelt.
Når det er sagt er jeg ikke i tvil om at hun vil gjøre en god jobb som statsråd, og jeg er enig i at hun er en mulig stjerne i partiet, så det er riktig å gi henne erfaring som statsråd i løpet av denne stortingsperioden. Og i tillegg skal man ikke se bort i fra at hennes tilnærming til familie- og likestillingsspørsmål er mer i tråd med folk flest sine tanker og synspunkter. Vi i AUF og på venstresida generelt har en tendens til å argumentere med utgangspunkt i et middelklassetankegods som ikke nødvendigvis alle kjenner seg igjen i rundt omkring på den norske landsbygda. Sånn sett kan hun bli et vinnerkort for regjeringen samtidig som vi gjennomfører radikale og kontroversielle endringer i likestillingspolitikken (eksempelvis gjennom ny ekteskapslov). Klarer hun det kunststykket skal jeg stille meg først i gratulasjonskøen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
