VallePolits revitalisering!

Da er det på tide å annonsere at bloggen VallePolit begynner sitt livsviktige virke igjen fra og med i dag. Som den observante leser (dvs. meg selv) nok har oppdaget har aktiviteten så langt vært ikke-eksisterende siden sommeren 2007. Grunnen til det er at jeg har vært ute og reist, men er nå tilbake i mitt kjære Bergen og da er det på tide at folket får høre hva jeg mener om politikk og andre mindre viktige ting.

Det mest interessante som har skjedd på den politiske fronten i Norge i det siste er selvsagt utnevnelsen av Anniken Huitfeldt som ny barne- og likestillingsminister. Jeg skal ikke ta for meg alt som har skjedd før i denne føljetongen av en sak, men heller kommentere kort mine tanker om utnevnelsen. At det til slutt ble Huitfeldt overrasket vel ingen, og at hun stort sett blir oppfattet som et godt valg internt i partiet er også en vedtatt "sannhet", men jeg er likevel ikke helt sikker på om det var et riktig valg. Dvs. jeg tror det var et godt og riktig valg på mange måter, og ikke minst var hun en "sikker" kandidat. Huitfeldt blir vanligvis betraktet som en del av venstresida i partiet, og noen har til og med begynt å antyde at hun kan være venstresidas lederkandidat den dagen Stoltenberg bestemmer seg for å gi seg. Det skulle jo i utgangspunktet være en positiv beskrivelse av en statsråd for en som selv mener å befinne seg godt til venstre i Arbeiderpartiet. Når dette ikke er tilfelle er det fordi hun, slik jeg ser det, er mindre radikal eller litt lenger til høyre i likestillings- og familiespørsmål (det betyr ikke at hun ikke er feminist, det er hun absolutt). Med andre ord kunne jeg støttet henne uten forbehold som kandidat til de fleste statsrådsposter, men som barne- og likestillingsminister er jeg ikke så sikker på om vi kommer til å ha sammenfallende meninger på alle områder.

Den viktigste og mest aktuelle saken er en evt. tredeling av fødselspermisjonen. Selv om hun ikke vil uttale seg om saken nå, er det vel ingen tvil om at hun er sterk motstander av en tredeling. Dette kan kanskje være noe av grunnen til at Stoltenberg avviste forslaget fra likelønnskommisjonen så kategorisk. Dermed blir det nok ingenting av, i hvert fall ikke i den form som jeg ønsker, da må det evt. lages et kompromiss som vil gagne mor mer. Dette er veldig synd, både fordi en tredeling er viktig i forhold til kvinners lønnsforhold og muligheter på arbeidsplassen, men også fordi far ikke har mange rettigheter i dette landet. En tredeling ville derfor vært et riktig skritt mot en endring av kjønnsrollemønsteret på hjemmebane og en anerkjennelse av fars viktighet i et barns oppvekst. At Huitfeldt er i mot kjønnsnøytral verneplikt er også et tegn på at jeg ikke vet helt hvor jeg har henne i liketsillingsspørsmål generelt.

Når det er sagt er jeg ikke i tvil om at hun vil gjøre en god jobb som statsråd, og jeg er enig i at hun er en mulig stjerne i partiet, så det er riktig å gi henne erfaring som statsråd i løpet av denne stortingsperioden. Og i tillegg skal man ikke se bort i fra at hennes tilnærming til familie- og likestillingsspørsmål er mer i tråd med folk flest sine tanker og synspunkter. Vi i AUF og på venstresida generelt har en tendens til å argumentere med utgangspunkt i et middelklassetankegods som ikke nødvendigvis alle kjenner seg igjen i rundt omkring på den norske landsbygda. Sånn sett kan hun bli et vinnerkort for regjeringen samtidig som vi gjennomfører radikale og kontroversielle endringer i likestillingspolitikken (eksempelvis gjennom ny ekteskapslov). Klarer hun det kunststykket skal jeg stille meg først i gratulasjonskøen.