Ytringsfrihet - igjen

Som utvekslingsstudent i Kairo har det vær et sørgelig skue å følge debatten i norske medier den siste uken, i etterkant av Dagbladets trykking av muslimenes siste profet avbildet som en gris. Det har også vært krevende å svare egyptiske studenter på hvorfor norske aviser har en trang til å trykke karikaturer hele tiden. Fikk man ikke skapt nok splid ved forrige korsvei spør man seg her. Da nytter det ikke å skjule seg bak ytringsfriheten, for betyr det at man har en frihet at man er nødt til å bruke den? Selvsagt ikke. Norske redaktører har ingen publiseringsplikt.

Jeg bestrider ikke en hver avis rett til å trykke alt de finner redaksjonelt forsvarlig, jeg vil selvsagt også forsvare og kjempe for den retten. Likevel sitter jeg med en følelse at konstituert redaktør Lars Helle hadde et behov for å vise at Dagbladet under hans ledelse hadde fått en ny redaksjonell linje, at man nesten trykket denne saken for å vise at man tør. Det er selvsagt bare synsing fra min side, men det er vanskelig å begripe hvordan man kan lage førstesidesak om en link på en facebook-gruppe. Det virker syltynt. Poenget er likevel ikke hvorvidt saken var en sak. Sett fra mitt ståsted synes det å ikke trykke tegningen(e) å være et sterkere utrykk for ytringsfrihet enn å trykke dem på trass (slik BT gjorde i fjor høst).

Det å krenke enkeltpersoner eller grupper gjennom provokative handlinger er ikke en god målestokk på ytringsfrihet. Det fører bare til økt konfliktnivå mellom majoritets- og i dette tilfelle den muslimske minoritetsbefolkningen. Dette gjelder ikke bare muslimer, men også jøder, sikher, etniske grupper eller kristne for den del. Det som likevel gjør de gjentatte trykkingene av profeten Muhammed ekstra destruktive, er at de bidrar til å stigmatisere muslimer ytterligere i et europeisk/norsk klima der muslimer er den nye Fienden.

Offisielt, fra politikerhold, media og privatpersoner, er det fundamentalister man er ute etter, men titt og ofte skjæres alle under en kam. Nå er ikke undertegnede redaktør for noe medium, men en redaktør må også vurdere hvilket klima for debatt og mellommenneskelig dialog man ønsker å bidra til i det samfunnet man opererer i. BT,

Dagbladet og Aftenposten med flere ønsker tydeligvis å bygge opp under antimuslimske holdninger for å ”bevise” at man ikke er feige og at man ikke lar seg kneble. Da har jeg mer sansen for Bjørgulv Braanens redaksjonelle linje, ført i pennen 30. oktober 2009 (Klassekampen):

”Å fordømme handlinger og synspunkter som ufornuftige, slik mange av oss gjorde under karikaturstriden, er ikke et angrep på ytringsfriheten, men en virkeliggjøring av den.”