Jeg har nå bestemt meg for å ta blogging litt mer på alvor enn det Vallebloggen klarte å frembringe hos meg. Derfor starter jeg fra og med i dag en ny blogg som heter The Valhammer Blog.
Sjekk den ut for frelse og annet av interesse!
tirsdag 23. november 2010
tirsdag 2. november 2010
Forby pelsdyroppdrett
De siste dagene har vi nok en gang sett en rekke groteske bilder fra pelsdyrfarmer over hele landet. Av 39 farmer Dyrevernalliansen kontrollerte ble det oppdaget kritikkverdige forhold på alle 39. Å avvise at bildene er representative for en næring som består av totalt 350 farmer blir derfor lite troverdig. Bransjen har fått mange sjanser til forbedring. Nå er det nok. Statsstøtten på nesten 50 millioner (!) må bort og etter en overgangsperiode med statlige omstillingsmidler må industrien forbys.
Dette vedtok Hordaland Arbeiderparti enstemmig allerede i 2009, men dessverre vant man ikke frem på partiets landsmøte samme år med bakgrunn i Lars Sponheims (V) tidsfrist på 10 år fra da han var landbruksminister. Innen 10 år skulle bransjen bevise at de kunne drive dyrevennlig. Det har den ikke klart, og etter som Venstres sjenerøse frist for forbedring nå snart går ut kan jeg ikke skjønne annet enn at Ap og alle andre anstendige partier går inn for i det minste å fjerne statsstøtten.
For som journalist og veterinær Anne Viken skriver på sin blogg: Skadene vi så på bildene var ikke ferske og nye. Enkelte dyr har tydelige nevrologiske symptomer. Mange av sårene, skavankene og de avbitte føttene har tatt lang tid å utvikle. Dette innebærer at dyrene har lidd over lang tid, noe som er brudd på en rekke paragrafer i Lov om dyrevelferd. Veterinærforeningen har også derfor mange ganger uttrykt bekymring for utviklingen i pelsbransjen. På sine hjemmesider skriver de:
«Veterinærforeningen har siden 2001 vært kritisk til pelsdyrnæringen. Dagens pelsdyrhold er basert på å ha rovdyr i små nettingbur, noe som betyr at dyrene ikke får tilfredsstilt sine naturlige adferdsbehov i tilstrekkelig grad.»
Her beskriver veterinærforeningen noe som ofte blir glemt av de som forsvarer pelsindustrien: Vi snakker ikke om husdyr som ku og sau, men om rovdyr som ikke hører hjemme i små bur. Og dessuten, jeg kan ikke skjønne at vi skal forsvare en veldig liten næring som beviselig driver mislighold av dyr for at vestkantfruer i Oslo skal kunne flotte seg en vinterdag.
Dette vedtok Hordaland Arbeiderparti enstemmig allerede i 2009, men dessverre vant man ikke frem på partiets landsmøte samme år med bakgrunn i Lars Sponheims (V) tidsfrist på 10 år fra da han var landbruksminister. Innen 10 år skulle bransjen bevise at de kunne drive dyrevennlig. Det har den ikke klart, og etter som Venstres sjenerøse frist for forbedring nå snart går ut kan jeg ikke skjønne annet enn at Ap og alle andre anstendige partier går inn for i det minste å fjerne statsstøtten.
For som journalist og veterinær Anne Viken skriver på sin blogg: Skadene vi så på bildene var ikke ferske og nye. Enkelte dyr har tydelige nevrologiske symptomer. Mange av sårene, skavankene og de avbitte føttene har tatt lang tid å utvikle. Dette innebærer at dyrene har lidd over lang tid, noe som er brudd på en rekke paragrafer i Lov om dyrevelferd. Veterinærforeningen har også derfor mange ganger uttrykt bekymring for utviklingen i pelsbransjen. På sine hjemmesider skriver de:
«Veterinærforeningen har siden 2001 vært kritisk til pelsdyrnæringen. Dagens pelsdyrhold er basert på å ha rovdyr i små nettingbur, noe som betyr at dyrene ikke får tilfredsstilt sine naturlige adferdsbehov i tilstrekkelig grad.»
Her beskriver veterinærforeningen noe som ofte blir glemt av de som forsvarer pelsindustrien: Vi snakker ikke om husdyr som ku og sau, men om rovdyr som ikke hører hjemme i små bur. Og dessuten, jeg kan ikke skjønne at vi skal forsvare en veldig liten næring som beviselig driver mislighold av dyr for at vestkantfruer i Oslo skal kunne flotte seg en vinterdag.
mandag 27. september 2010
Menn må på banen
Hege Ulstein skriver om menns manglende engasjement i likestillingsspørsmål på Dagsavisens nye nettsted for nettdebatt, nyemeninger.no. Ulstein har helt rett i at menn må på banen i disse spørsmålene. Ikke bare fordi det er viktig for å få gjort noe med vold mot kvinner, voldtekter, likelønn og lik rett til foreldrepermisjon. Heller ikke bare fordi det er riktig av menn å gjøre det. Men også fordi dette angår menn i aller høyeste grad.
Det er våre mødre, søstre, kjærester og venner som blir utsatt for grov vold, som blir seksuelt misbrukt, som får underbetalt for jobbene de gjør og som blir møtt med sjikane og trusler når de stikker hodet frem i samfunnsdebatten. Om menn ikke engasjerer seg fordi det er moralsk riktig bør de i alle fall gjøre det for å forsvare, fremheve og beskytte sine nærmeste. Da sikter jeg ikke bare til engasjement og tilstedeværelse i samfunnsdebatten, men også til diskusjonene i de nære relasjonene. De er minst like viktige, for dessverre er det våre fedre, brødre, kjærester og venner som utfører undertrykkelsen av kvinner i dagens Norge.
Dessuten angår mange av likestillingsspørsmålene menn direkte. Jeg undres stadig over hvor få menn som argumenterer for tredeling/todeling eller i det minste en fedrekvote i debatten om foreldrepermisjon. Spørsmålet om foreldrepermisjon handler ikke bare om kvinners rettigheter og lønn på arbeidsmarkedet, men om våre rettigheter i hjemmet. Det er faktisk menn som må kjempe denne kampen, for mange kvinner motarbeider en utjevning av rettigheter på dette området. Det er ikke uforståelig i seg selv at kvinner vil beholde de fortrinnene de har, men mye forskning tyder på at det blir vanskelig å få til likestilling på arbeidsmarkedet uten tilsvarende på hjemmebane. Med andre ord er det også en hemsko for kvinner å blir forfordelt i forhold til permisjon. I teorien er jo ikke kvinnene forfordelt, men så lenge menn verken har egen opptjeningsrett eller egne rettigheter til permisjon (utover 12 uker), vil mor ta de resterende ukene. Det handler om kjønnsrollemønster, vanskelige arbeidsgivere og dårligere økonomi for familien fordi far i flertallet av tilfellene tjener mer enn mor.
Personlig mener jeg vi minimum må få på plass en tredelingsordning og på sikt bør det arbeides for en todeling. Først da vil menn og kvinner ha lik rett på tid med barna og først da vil det være like "risikabelt" å ansette en ung mann som en ung kvinne. Først da da kan både menn og kvinner bli gravide i en arbeidsgivers øyne.
Det er våre mødre, søstre, kjærester og venner som blir utsatt for grov vold, som blir seksuelt misbrukt, som får underbetalt for jobbene de gjør og som blir møtt med sjikane og trusler når de stikker hodet frem i samfunnsdebatten. Om menn ikke engasjerer seg fordi det er moralsk riktig bør de i alle fall gjøre det for å forsvare, fremheve og beskytte sine nærmeste. Da sikter jeg ikke bare til engasjement og tilstedeværelse i samfunnsdebatten, men også til diskusjonene i de nære relasjonene. De er minst like viktige, for dessverre er det våre fedre, brødre, kjærester og venner som utfører undertrykkelsen av kvinner i dagens Norge.
Dessuten angår mange av likestillingsspørsmålene menn direkte. Jeg undres stadig over hvor få menn som argumenterer for tredeling/todeling eller i det minste en fedrekvote i debatten om foreldrepermisjon. Spørsmålet om foreldrepermisjon handler ikke bare om kvinners rettigheter og lønn på arbeidsmarkedet, men om våre rettigheter i hjemmet. Det er faktisk menn som må kjempe denne kampen, for mange kvinner motarbeider en utjevning av rettigheter på dette området. Det er ikke uforståelig i seg selv at kvinner vil beholde de fortrinnene de har, men mye forskning tyder på at det blir vanskelig å få til likestilling på arbeidsmarkedet uten tilsvarende på hjemmebane. Med andre ord er det også en hemsko for kvinner å blir forfordelt i forhold til permisjon. I teorien er jo ikke kvinnene forfordelt, men så lenge menn verken har egen opptjeningsrett eller egne rettigheter til permisjon (utover 12 uker), vil mor ta de resterende ukene. Det handler om kjønnsrollemønster, vanskelige arbeidsgivere og dårligere økonomi for familien fordi far i flertallet av tilfellene tjener mer enn mor.
Personlig mener jeg vi minimum må få på plass en tredelingsordning og på sikt bør det arbeides for en todeling. Først da vil menn og kvinner ha lik rett på tid med barna og først da vil det være like "risikabelt" å ansette en ung mann som en ung kvinne. Først da da kan både menn og kvinner bli gravide i en arbeidsgivers øyne.
tirsdag 23. februar 2010
Ytringsfrihet - igjen
Som utvekslingsstudent i Kairo har det vær et sørgelig skue å følge debatten i norske medier den siste uken, i etterkant av Dagbladets trykking av muslimenes siste profet avbildet som en gris. Det har også vært krevende å svare egyptiske studenter på hvorfor norske aviser har en trang til å trykke karikaturer hele tiden. Fikk man ikke skapt nok splid ved forrige korsvei spør man seg her. Da nytter det ikke å skjule seg bak ytringsfriheten, for betyr det at man har en frihet at man er nødt til å bruke den? Selvsagt ikke. Norske redaktører har ingen publiseringsplikt.
Jeg bestrider ikke en hver avis rett til å trykke alt de finner redaksjonelt forsvarlig, jeg vil selvsagt også forsvare og kjempe for den retten. Likevel sitter jeg med en følelse at konstituert redaktør Lars Helle hadde et behov for å vise at Dagbladet under hans ledelse hadde fått en ny redaksjonell linje, at man nesten trykket denne saken for å vise at man tør. Det er selvsagt bare synsing fra min side, men det er vanskelig å begripe hvordan man kan lage førstesidesak om en link på en facebook-gruppe. Det virker syltynt. Poenget er likevel ikke hvorvidt saken var en sak. Sett fra mitt ståsted synes det å ikke trykke tegningen(e) å være et sterkere utrykk for ytringsfrihet enn å trykke dem på trass (slik BT gjorde i fjor høst).
Det å krenke enkeltpersoner eller grupper gjennom provokative handlinger er ikke en god målestokk på ytringsfrihet. Det fører bare til økt konfliktnivå mellom majoritets- og i dette tilfelle den muslimske minoritetsbefolkningen. Dette gjelder ikke bare muslimer, men også jøder, sikher, etniske grupper eller kristne for den del. Det som likevel gjør de gjentatte trykkingene av profeten Muhammed ekstra destruktive, er at de bidrar til å stigmatisere muslimer ytterligere i et europeisk/norsk klima der muslimer er den nye Fienden.
Offisielt, fra politikerhold, media og privatpersoner, er det fundamentalister man er ute etter, men titt og ofte skjæres alle under en kam. Nå er ikke undertegnede redaktør for noe medium, men en redaktør må også vurdere hvilket klima for debatt og mellommenneskelig dialog man ønsker å bidra til i det samfunnet man opererer i. BT,
Dagbladet og Aftenposten med flere ønsker tydeligvis å bygge opp under antimuslimske holdninger for å ”bevise” at man ikke er feige og at man ikke lar seg kneble. Da har jeg mer sansen for Bjørgulv Braanens redaksjonelle linje, ført i pennen 30. oktober 2009 (Klassekampen):
”Å fordømme handlinger og synspunkter som ufornuftige, slik mange av oss gjorde under karikaturstriden, er ikke et angrep på ytringsfriheten, men en virkeliggjøring av den.”
Jeg bestrider ikke en hver avis rett til å trykke alt de finner redaksjonelt forsvarlig, jeg vil selvsagt også forsvare og kjempe for den retten. Likevel sitter jeg med en følelse at konstituert redaktør Lars Helle hadde et behov for å vise at Dagbladet under hans ledelse hadde fått en ny redaksjonell linje, at man nesten trykket denne saken for å vise at man tør. Det er selvsagt bare synsing fra min side, men det er vanskelig å begripe hvordan man kan lage førstesidesak om en link på en facebook-gruppe. Det virker syltynt. Poenget er likevel ikke hvorvidt saken var en sak. Sett fra mitt ståsted synes det å ikke trykke tegningen(e) å være et sterkere utrykk for ytringsfrihet enn å trykke dem på trass (slik BT gjorde i fjor høst).
Det å krenke enkeltpersoner eller grupper gjennom provokative handlinger er ikke en god målestokk på ytringsfrihet. Det fører bare til økt konfliktnivå mellom majoritets- og i dette tilfelle den muslimske minoritetsbefolkningen. Dette gjelder ikke bare muslimer, men også jøder, sikher, etniske grupper eller kristne for den del. Det som likevel gjør de gjentatte trykkingene av profeten Muhammed ekstra destruktive, er at de bidrar til å stigmatisere muslimer ytterligere i et europeisk/norsk klima der muslimer er den nye Fienden.
Offisielt, fra politikerhold, media og privatpersoner, er det fundamentalister man er ute etter, men titt og ofte skjæres alle under en kam. Nå er ikke undertegnede redaktør for noe medium, men en redaktør må også vurdere hvilket klima for debatt og mellommenneskelig dialog man ønsker å bidra til i det samfunnet man opererer i. BT,
Dagbladet og Aftenposten med flere ønsker tydeligvis å bygge opp under antimuslimske holdninger for å ”bevise” at man ikke er feige og at man ikke lar seg kneble. Da har jeg mer sansen for Bjørgulv Braanens redaksjonelle linje, ført i pennen 30. oktober 2009 (Klassekampen):
”Å fordømme handlinger og synspunkter som ufornuftige, slik mange av oss gjorde under karikaturstriden, er ikke et angrep på ytringsfriheten, men en virkeliggjøring av den.”
Abonner på:
Innlegg (Atom)
